Å se soloppgangen fra en av verdens høyeste sanddyner

IMG_3500 – Kopi

Nå er det ikke lenge til jeg vender nesen mot Oman, ørkenlandet ytterst på den arabiske halvøya. Jeg gleder meg, og er klar for varierte opplevelser, blant annet mellom bølgende sanddyner i ørkenen. Som en slags oppvarming til dette tar jeg i dag et tilbakeblikk på ørkenopplevelser i et annet land på et annet kontinent – Namibia i Afrika.

Jeg synes faktisk at sanddyner kan være vakre, og at ørkenlandskap er innmari fascinerende. Namibia var landet hvor jeg for første gang befant meg i en ørken. Landet er kjent for røde sanddyner, og opplevelsene der er en del av grunnen til at Namibia har kapret en plass på listen over mine favorittland. Tidligere har jeg fortalt om da jeg vandret barbeint gjennom ørkenen til et sted jeg aldri har sett maken til. I dag tar jeg deg med på en strevsom klatretur hvor målet var å se solen stige opp og farge ørkensanden gyllenrød.

IMG_3415 – Kopi

Gyllenrødt

Soloppgang over noen av verdens høyeste sanddyner

– It’s a rat race. Everyone’s crazy. It’s madness. They all want to be the first people to climb the dune. Wilhelm gestikulerer ivrig, lever seg inn i det han forteller. Den lille, rastløse sjåføren har vært med på dette før, og vet hva han snakker om. – When you arrive first, you don’t have to walk in everyone else’s footsteps. They all drive like crazy.

I det gyllengule lyset fra bålet ser jeg sjåførens entusiastiske ansiktsuttrykk i det han forteller om hvordan kappkjøringen foregår, om forbikjøringer på steinete ørkenlandskap ved siden av veien, om hvordan alle i trucken humper og rister mens sjåføren gjør alt han kan for å vinne kappløpet. Det høres ut som den totale galskap.

Overdriver han?

– We have to be the first to arrive.

Jeg trekker på smilebåndet. Vi får se i morgen.

IMG_3414 – Kopi

Det er fremdeles lenge til soloppgang når jeg i halv fem-tiden om natten tumler ut av teltet. Tidlig, men ikke tidlig nok. Lyden av en truck som starter opp og forsvinner ut fra den støvete campingplassen er umiskjennelig.

– Damn! The Nomades!

Wilhelm er misfornøyd. Gruppen i den andre trucken, de som reiser med selskapet Nomad Africa Adventure Tours, har stått opp tidligere enn oss. Vi vil ikke ha noen mulighet til å ta dem igjen nå, uansett hvor god fart Wilhelm setter opp.

– De kommer først, sier jeg.
Lina nikker. Hun ser trøtt ut.

Wilhelm kjører pent. Trucken humper fremover på den grå grusveien i et godt tempo, men det blir ingen halsbrekkende forbipasseringer, ingen kjøring i steinete veikanter, ingen vågal kappkjøring. Nomadene må ligge godt foran oss allerede.

IMG_3490 – Kopi

Natten er fremdeles mørk, men langs veien skimter vi konturene av sanddyner. Namibørkenen er den eldste ørkenen i verden; 55 millioner år gammel. Det er så mange år at det ikke går an å tenke seg hvor mye det er. Den er også en av de tørreste ørkenene som finnes. Rød og vidstrakt dekker den enorme områder i det sørlige Namibia. Her finnes noen av de høyeste sanddynene i verden. Dune 45 er blant de aller største, og vi skal opp på toppen.

Før soloppgang.

Wilhelm parkerer trucken ved foten av sanddynen, vi sitter og venter til Chantal har trukket ut trappen og åpnet døren for oss, så klatrer vi ned, en etter en, ut i den kjølige ørkenmorgenen. Langs ryggen av Dune 45 ser vi allerede en liten rekke av mennesker som stamper seg oppover. The Nomades. Snart følger vi etter, opp langs ryggen av sanddynen, med vannflaske og kamera klart.

Collage Dune 45 3

Det tar ikke lang tid før jeg innser hvor strevsomt det er å klatre opp på en sanddyne. Det er bratt. For hvert skritt jeg tar føles det som om jeg synker dypere ned i den knusktørre sanden. Ett skritt fram, og det er som jeg sklir et halvt tilbake. Jeg kjenner pulsen helt ut i fingertuppene, bena kjennes tunge og vanskelige å flytte.

– Det her… stønner jeg andpusten. – Er helt umulig.

Jeg stanser for å gjenvinne pusten; løfter blikket mot toppen av sanddynen. Den virker uendelig langt unna; vi er ikke en gang halvveis.

– Det her går ikke, peser jeg.
Lina snur seg. – Tull. Kom igjen!
– Vi har jo ikke spist frokost en gang, mumler jeg. Magen kjennes hol, kroppen tom for energi. Frokost skal vi spise først når vi kommer ned til trucken igjen. Vanligvis gjør jeg svært lite før frokost. Å klatre opp på en 250 meter høy sanddyne står ikke på listen.

Jeg tar et nytt skritt, så ett til.

Tull. Jeg gjentar Linas ord inni meg. Tull. Selvsagt er det tull! Du gir ikke opp nå! Løft det ene benet, ta ett skritt. Så det andre benet. Nytt skritt. Det blir en rytme i det. Hvert skritt jeg tar, betyr et skritt mindre til toppen.

Melkesyren har for lengst minnet meg om at den finnes.

– Hvis ikke dette er verdt en smiley, så gir jeg opp treningskonkurransen for alltid.

Venstre fot, høyre fot. Venstre fot, høyre fot. Skritt for skritt. Vi nærmer oss toppen.

Én treningsøkt, én smiley. Det er reglene i konkurransen som pågår på arbeidsplassen min for tiden. Men det er alltid noen på jobben som trener mer enn meg. Jeg er egentlig ganske lat.

– Ekstrapremie for kreativ trening, peser jeg. – Dét burde jeg i hvert fall få.

Så er vi på toppen. En herlig seiersfølelse strømmer gjennom meg i det jeg sliten dumper ned i sanden. Utsikten er fabelaktig. Landskapet er goldt og øde, men vakkert. Vidstrakt. Imponerende.

IMG_3493 – Kopi

Langt der nede står trucken. Den ser knøttliten ut, og jeg forstår hvor høyt oppe vi er. Rundt oss er det et endeløst, rødt hav av sanddyner og flate sletter. De enorme dynene ligger badet i et dunkelt morgenlys. Fremdeles er sanden avkjølt av nattekulden, jeg tar en liten haug i hånden og lar sanden strømme gjennom fingrene. Den kjennes kald mot huden. Kald og myk.

Vinden tar tak i sandkornene og får dem til å danse lett langs overflaten, en virveldans uten mål. I fremtiden vil denne sanddynen se annerledes ut, formet av vinden, slik ørkenen er formet gjennom millioner av år. En evig forandring.

Solen gløtter fram over en av sanddynene i horisonten. Den er knalloransje. Himmelen males i en intens, dyp rød farge med skjær av rosa og oransje. Jeg følger solens bevegelse med øynene, en jevn stigning, høyere og høyere opp over sandhavet.

Det er praktfullt.

IMG_3523 – Kopi

IMG_3524 – Kopi

IMG_3527 – Kopi

IMG_3531 – Kopi

Sanden skifter farge fra gråsvart og mørk rødt til rødoransje etter hvert som solen stiger. Fargene på himmelen skifter, også solen blir stadig lysere, forandrer seg fra å være intens oransje til å bli lys gul. Og her, midt i det fascinerende fargespillet, sitter vi, en rekke mennesker, bittesmå på toppen av en enorm sanddyne.

Vi var ikke de første. Det spiller ingen rolle. Det er like vakkert uansett.

Sanden gløder i lyset fra morgensolen.

Gyllenrødt.

IMG_3538 – Kopi

IMG_3547 – Kopi

IMG_3500 – Kopi

Collage Dune 45 2

Collage Dune 45 1

IMG_3555 – Kopi

IMG_3566 – Kopi

IMG_3561 – Kopi

 

Les mer om den namibiske ørkenen:

Mer fra Namibia:

 

Har du vært i en ørken noen gang?

__________________________________________________________________________________________________

Følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *