Sånn er det å slå leir for natten like utenfor en tilfeldig landsby i Togo
Bushcamping utenfor en liten landsby. Ingen fasiliteter. Nysgjerrige landsbyboere. I dag forteller jeg om hvordan det er å slå leir for natten på et tilfeldig sted i Togo.
Hvorfor bushcamping?
I løpet av den 21 dager lange rundreisen i Vest-Afrika, ble det til sammen tolv netter i telt. Som regel var det planlagt på forhånd hvor vi skulle bo, men to ganger stanset vi på et tilfeldig sted langs veien og slo leir der før vi skulle kjøre videre neste morgen.
Den første av disse to bushcampnettene hadde vi i Togo. Vi forlot Mont Kloto tidlig om morgenen, og brukte hele dagen på kjøring nordover i landet. Målet var å komme så langt vi rakk. Dagen etter skulle vi nemlig fortsette et godt stykke videre nordover, og dessuten krysse grensen til Benin. Man kan aldri være helt sikker på hvor lang tid det vil ta å kjøre en lang strekning i dette området, og det er også umulig å vite hvor lang tid en grensepassering vil ta. Derfor var det greit å få tilbakelagt flest mulig mil i løpet av dagen, før vi fant et sted å slå leir.
Bushcamping ved en landsby
Kort tid før solnedgang, svinger trucken av fra veien og stanser på en slette med tørt, stritt gress. Lavt kratt omkranser gressletten, og vi kan så vidt skimte noen små hus. Reiseleder Sinead forsvinner mot landsbyen for å avklare om det er greit at vi slår leir her for natten. Snart kommer hun småløpende tilbake. Tommel opp.
Bagasjen hentes ut fra lasterommet bakerst i trucken og legges i en haug. Noen setter opp de to bordene som brukes til matlaging. Gasstankene og kokeapparatene settes fram. Oppvaskbordet kommer på plass bak trucken, og vann fylles i både oppvaskbaljene og den praktiske håndvaskkjelen med kran. En gjeng fra landsbyen følger nysgjerrig med på alt vi gjør.
En av kokegruppene begynner å lage middag. De har vært på et marked og handlet ingredienser til grønnsakssuppe.
Selv bidrar jeg med kutting av grønnsaker, og når det ikke er mer kokegruppen trenger hjelp med, finner jeg fram kameraet og tar bilde av solen som har malt himmelen i duse pastellfarger.
Vi spiser middag og hygger oss ved leirbålet. Jeg pakker meg inn i sjalet mitt. Noen lurer på om det går an å fryse nå, og jeg ler og forsikrer dem om at jeg ikke er kald. Jeg vil bare unngå myggstikk. Jeg har nok av dem. Myggen har så visst ikke latt seg skremme vekk av myggsprayen. Takknemlig for at det finnes måter å forebyggge sykdom, svelger jeg dagens malariatablett.
Det blir en tidlig kveld i dag. Igjen. Først et toalettbesøk i bushen og tannpuss bak en jordhaug, og så litt organisering av innholdet i sekken – et evigvarende prosjekt – før jeg kryper ned i soveposen.
Tidlig neste morgen har alle stått opp og pakket sammen teltene. Den ene kokegruppen har laget frokost. Vi spiser. Og vi er ikke alene.
I går hadde vi et stadig økende antall tilskuere til det vi drev med, og de ivrigste ble værende helt til vi tok kvelden. Nå er det om mulig enda flere her. Det er nok ikke så ofte en truck full av turister fra andre deler av verden kommer og slår opp telt og lager mat i nabolaget deres.
Barna lar seg villig fotografere. De ser på bildene av seg selv og ler.
Carme, den sprudlende sekstifemåringen fra Spania som har jobbet i årevis på utlandsoppdrag for Unicef og elsker Afrika av hele sitt hjerte, har en egen evne til å underholde barna vi møter. Hun tuller og tøyser, og løper rundt på gressletten og leker fly med en lang hale av jublende barn etter seg.
Vi gjør oss klare til avreise. Teltene skal opp på taket. Bagasjen skal inn i bagasjerommet. Oppvasken er tatt. Kjøkkenutstyr pakkes ned i bokser. Baljer tømmes, bord klappes sammen, vannkanner og gasstanker spennes fast. Alt har sin faste plass på trucken.
Og vårt trofaste publikum følger interessert med.
Snart er både utstyr, bagasje og folk på plass i trucken. Vi er klare for en ny dag på veien i Togo. Med brede smil vinker vi farvel til landsbyboerne, som vinker entusiastisk tilbake.
Det er ikke godt å si om det var oss eller dem som hadde den mest minneverdige opplevelsen her. Kanskje var det alle.
__________________________________________________________________________________________________
Dette hendte i januar 2018.
__________________________________________________________________________________________________
Ikke gå glipp av noe – følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:
Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/
Instagram: @glimtavverden