Annerledes safariopplevelser i Okavangodeltaet

img_4628-kopi

Flytur over vidstrakte våtmarksområder, kanoturer i uthulte trestammer, vandring til fots i de afrikanske villdyrenes rike. Okavangodeltaet i Botswana kan by på safariopplevelser helt utenom det vanlige, noe jeg fikk erfare for sju år siden.

I småfly over deltaet

Det kribler i magen i det piloten legger det vesle flyet med fem passasjerplasser over på siden og tar en u-sving. Jeg lener meg mot vindusruten og skuer utover landskapet som strekker seg så langt øyet rekker. Det er snart tre kvarter siden den vesle byen Maun forsvant bak oss i horisonten, og siden da har vi ikke sett annet enn villmark. Hundreogfemti meter under oss ligger Okavangodeltaet, verdens største innlandsdelta; en labyrint av elver, kanaler og sjøer, palmekledde øyer og frodige gressletter, våtmark og sumpområder som strekker seg over et område på 22 000 kvadratkilometer. Vannet kommer fra Okavango River, som har sitt utspring i Angola og er den syvende største elven i Afrika. I stedet for å renne ut i havet eller i en sjø, slik de fleste elver gjør, møter den til slutt sanden i Kalahariørkenen. Her sprer vannet seg ut i det gigantiske deltaet vi ser under oss; et frodig og grønt eldorado for dyr og fugler. Den beste måten å få en forståelse for hvor enormt dette området er, er å se det i fugleperspektiv.

Min turkamerat Brendan snur seg fra setet ved siden av piloten, peker ned mot bakken og sier noe. Stemmen overdøves av flystøyen.

– I can’t hear you, roper jeg, selv om han selvsagt ikke kan høre meg heller.

Brendan holder den ene armen opp foran seg og veiver med den for å illustrere en snabel. Jeg kikker ned. Elefanter! Piloten tar en krapp sving for at vi skal få tatt en ordentlig titt på de digre dyrene der nede. Flyet lener seg over på siden. Det kiler i magen. Jeg ler. Det lille snevet av nervøsitet jeg hadde de første minuttene har forsvunnet for lengst.

I en hel time tar piloten oss med på en vidunderlig flytur over elver, sjøer og gressletter, palmer og sumpland, over flodhester som gresser på små, grønne øyer, bøfler i store flokker, en sjiraff på enslig vandring. Vi har sett antiloper, sebraer og digre, gråhvite termittuer som ruver mot himmelen, lett synlige midt i alt det grønne. Men en time går overraskende fort, og vår tilmålte tid i luften nærmer seg slutten. Klokken er snart seks, og utenfor flyet er solen på vei ned. Himmelen farges i et gyllenrødt skjær, ispedd fargepletter av oransje og gult. Solnedgangshimmelen speiles i elvene og sjøene under oss og skaper et glitrende spill av fargetoner i vannet. Jeg følger en flokk gressende antiloper med øynene til de forsvinner ut av synsfeltet.

Verdens største innlandsdelta er virkelig et imponerende skue.

collage-okavangodeltaet

Mokoro – kano laget av uthulet trestamme

Dagen etter er det tid for å bevege seg inn i den enorme villmarken. En speedbåt frakter oss på en elv fra utkanten av Maun og inn i deltaet, og en drøy halvtime senere ser vi en gjeng lokale menn ved en rekke tradisjonelle kanoer av uthulte trestammer. Mokoro, kalles farkosten, og turer i slike har blitt stadig mer populært blant turister. Om tiden er begrenset, kan man velge å bli med på en kort halvdagstur. Opplevelsen blir imidlertid en helt annen dersom man har tid og mot til å overnatte i telt på en av de mange øyene i området. Selv er jeg klar for en tredagers ekspedisjon i villmarken, og når bagasje og folk er på plass i mokoroene, bærer det av sted.

Bevegelsen i det mokoroen blir skjøvet ut i vannet får den smale, uthulte trestammen til å vugge lett fra side til side. Jeg holder pusten noen korte sekunder, som for å sikre at jeg ikke skaper mer bevegelse enn høyst nødvendig. Mokoroen føles ustødig. Vannet når nesten opp til kanten; kun en smal stripe langs toppen av den tradisjonelle farkosten er tørr. Hver mokoro har plass til to passasjerer, og bakerst står the poler, en mann som ved hjelp av en lang stav staker oss framover i det grunne vannet. Jeg snur meg så mye jeg våger.

– What’s your name? spør jeg.
– Joseph.

Mokoroen vugger lett i vannet. Klaringen mellom vannflaten og kanten på farkosten er fremdeles like liten. Jeg håper Joseph er en erfaren poler.

Snart kjenner jeg hvordan jeg gradvis slapper mer og mer av. Vi siger nærmest lydløst gjennom det høye gresset, med unntak av de små plaskene som høres hver gang staven til Joseph treffer vannflaten. Her er så fredfullt og stille, det er som vi har forsvunnet inn i et miljø av en annen verden, et lunt miljø av farger og dempede lyder. Vi stakes fram gjennom en labyrint av vannveier, over åpent vann og gjennom områder dekket med tett, høyt gress som bretter seg til side og legger seg flatt under mokoroen i det vi passerer. Her og der flyter store, hvite vannliljer på vannflaten, og blant det tykke gresset vokser bleklilla blomster. Vi passerer levningene av en bøffel, en fiskeørn som med elegante bevegelser lander i toppen av et tre, gråhvite termittuer som rager to-tre meter over bakken. Fra plassen min i mokoroen, like over vannflaten, ser det ut som de skjeve tuene forsvinner opp i himmelen. Jeg ser det høye gresset mot den blå himmelhvelvingen, og overkroppene til noen av de lokale mennene som står oppreist og staker fram hver sin mokoro med de lange stavene sine.

– Det er en underlig vinkel å se verden fra, sier jeg.
Lina ler. – Veldig.

Solen stiger stadig høyere på himmelen, og varmen fra solstrålene har for lengst jaget vekk den kjølige morgenen. Jeg lar varmen fylle kroppen, nyter hver solstråle, sitter godt tilbakelent og skuer utover. I tre timer kan jeg nyte opplevelsen og beundre den praktfulle naturen rundt meg. Vannliljene, det klare vannet, palmene på land, de gresskledte øyene.

Vi er på vei. Inn i deltaet. Inn i villmarken.

img_4435-kopi

img_4609-kopi

img_4622-kopi

img_4627-kopi

img_4446-kopi

Kveld i deltaet

Når en vakker solnedgang er betraktet og mørket til slutt ligger som et teppe over øya der vi har slått opp teltene våre, blir bålet tent og middagen tilberedt på rist over flammene. De lokale mokoroførerne har holdt seg litt på avstand, men etter hvert trer de inn i sirkelen vår og synger for oss, før de får alle med på ringdans rundt bålet. Natten fylles av latter og sang, famlende nøling og lyden av stampende føtter mot jorden. Når dansen og sangen etter hvert dør hen, senker fredfullheten seg på nytt over den vesle leiren.

Om kvelden sovner jeg til sirissenes intense spill og et knippe ukjente lyder, i et telt under en av de vakreste stjernehimlene jeg noensinne har sett.

img_4561-kopi

img_4468-kopi

img_4479-kopi

img_4486-kopi

img_4500-kopi

Fremdeles er jeg uvitende om at også neste kvelds solnedgang kommer til å bli aldeles nydelig.

img_4586-kopi

img_4595-kopi

img_4596-kopi

img_4598-kopi

Til fots i dyrenes rike

Tidlig neste morgen blir vi fraktet over til en annen øy. Det er tid for vandring i dyrenes rike, og vi tusler av gårde på rekke, seks personer, mellom de lokale guidene Joseph og Moses. De har akkurat fortalt oss at dersom vi ser 10 % av hva som ser oss, er det en usedvanlig bra dag. Moses peker, forklarer og forteller underveis; om dyrene, naturen, deltaet, insektene. Han oppdager dyr med trenet øye; peker ut vortesvinet i det høye gresset, bavianene som leker mellom trærne, antilopene som gresser fredelig på den andre siden av den store sletten. Tre svære gribber sitter i toppen av en høyreist palme, en fargerik fugl lander i en spinkel busk like ved oss. Vi får oppleve å stå ansikt til ansikt med en diger hannelefant, kun atskilt av tjue meter med høyt, gulnet gress. Litt senere betrakter vi en flokk gressende sebraer, og følger med på noen rastløse gnuer som bykser rundt like ved plassen hvor vi står.

Så oppdager jeg sjiraffene. Sene og elegante i bevegelsene, med sine karakteristiske, lange halser, spinkle ben og vakre, brune mønstre. Først ser jeg bare to, men så dukker det opp sjiraffer på alle kanter. De er foran oss, bak oss, på siden av oss. Jeg teller, og kommer til femten. Femten sjiraffer. Noen er store, noen er små, noen gamle, noen unge.

– Vi er omringet av sjiraffer, konstaterer jeg henrykt. – På alle kanter!
– Jeg vet, svarer Lina. – Utrolig kult!

Sjiraffene beveger seg som i sakte film, steg for steg, stanser og ser på oss, spankulerer videre. Med store øyne, full av begeistring for de vakre dyrene, følger jeg med i det flokken forsvinner i horisonten.

Okavangodeltaet kan virkelig by på eventyrlige villmarksopplevelser.

img_4509-kopi

img_4449-kopi

img_4465-kopi

collage-okavangodeltaet-1

img_4558-kopi

collage-okavangodeltaet-2

img_4525-kopi

img_4527-kopi

img_4517-kopi

img_4456-kopi

Har du vært i Okavangodeltaet selv? Ville du campet i villdyrenes rike?

__________________________________________________________________________________________________

Reisetips

  • Beste tid å reise til Okavangodeltaet er mai-oktober, aller helst juli-september. Da er vannivået høyt og man unngår regntid.
  • Jeg besøkte Okavangodeltaet i begynnelsen av september, og var virkelig storfornøyd med opplevelsene og syntes det var en bra tid på året for å avlegge området et besøk. Jeg har imidlertid møtt andre som var der på omtrent samme årstid som meg, men som ikke så særlig mange dyr. Jeg vet ikke om jeg var usedvanlig heldig som fikk sett massevis av dyr da jeg var der, eller om de andre var veldig uheldige. Uansett gjelder naturligvis det samme for Okavangodeltaet som for alle andre situasjoner der man oppsøker dyr – man vet aldri hva man får se. Ja, med mindre man vil se dyr som bor i bur og innhegninger, da.
  • Den ganske lite spennende byen Maun er utgangspunktet for de fleste turer til Okavangodeltaet. Der finnes mange turarrangører. Husk å undersøke tilbud hos flere ulike arrangører før du bestemmer deg. Egentlig bør du få arrangert turen i god tid før du ønsker å besøke deltaet, men du kan være heldig å få arrangert en bra tur ved oppmøte i Maun også.
  • Det er fullt mulig å ta korte dagsturer inn i deltaet. Da kan du for eksempel få oppleve mokorotur og fotsafari. Det anbefales imidlertid virkelig å bruke mer tid. Jeg ville beregnet minimum en overnatting. To var perfekt for min del, da det ga rom for å få med seg flere ulike opplevelser.
  • Turer inn i deltaet kan gjøres på forskjellige måter – med mokoro, båt eller småfly. Det er også mulig å kjøre bil i deler av området, men det blir jo en helt annen type opplevelse.
  • På min tur i mokoro fram til overnattingsstedet, hoppet utallige små edderkopper over i mokoroen fra gresset som vokste i vannet. Jeg vet ikke hvor mange jeg børstet vekk, men jeg vet i hvert fall at jeg var glad for at jeg ikke har edderkoppfobi. Om det var tilfeldig eller om man alltid må regne med at dette skjer, aner jeg ikke.
  • Jeg synes det å bo i telt i Okavangodeltaet var en helt unik opplevelse som jeg ikke ville vært foruten. Insekter og krypdyr var ikke et problem så lenge man var nøye med lukking av teltet. Er ikke teltlivet noe for deg, kan man for eksempel bo på lodge inne i deltaet.
  • Prisene for turer inn i deltaet varierer selvsagt avhengig av blant annet hvordan man ønsker å bo, hvilken transportmåte man foretrekker og om man skal ordne mat på forhånd eller ha alt inkludert, men man må uansett regne med å bruke litt penger på en opplevelse i deltaet.
  • Jeg så langt flere dyr da jeg vandret til fots over øyene i deltaet enn hva jeg så fra mokoroen, så jeg vil anbefale at fotsafari inkluderes i turen inn i deltaet. I Okavangodeltaet lever blant annet løver, leoparder, geparder, hyener, krokodiller, neshorn, elefanter, bøfler, flodhester, sjiraffer, sebraer, vortesvin, bavianer og ulike antiloper.
  • Vi arrangerte flytur fra flyplassen i Maun. Overnattingssteder kan også ofte hjelpe til med å arrangere slike turer. Det beste er imidlertid å booke flytur i god tid, for å være sikret plass. Lonely Planet lister opp følgende operatører: Delta Air, Mack Air, Moremi Air Services, Northern Air, Sefofane, Swamp Air Charters og Wildlife Helicopters.
  • Husk å ta med gode, lukkede sko, tynne langbukser, solkrem, caps/solhatt, mye vann, varme klær (mai-september).
  • Skal du bo i telt, sørg for å ta med nok vann, mat og snacks. Det er langt tilbake til sivilisasjonen når man først har kommet til en øy langt inne i deltaet.
  • Husk at det er veldig begrenset hvor mye bagasje det er plass til i en liten mokoro
  • Fra Maun kan man blant annet reise videre på safari i Chobe nasjonalpark, som er kjent for sine horder av elefanter.

__________________________________________________________________________________________________

Fikk du med deg dette?

Forrige torsdag var det nøyaktig sju år siden jeg var på safari i den namibiske nasjonalparken Etosha. Det kan du lese om her.

__________________________________________________________________________________________________

Følg bloggen:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *