Barbeint gjennom ørkenen

Namibia - Dead Vlei

Den første gangen jeg så bilder fra Dead Vlei i den namibiske ørkenen, visste jeg at dit ville jeg. Rødoransje sanddyner, hvit og uttørket sjøbunn, blå himmel og svarte, spøkelsesaktige trær som tørket ut for flere hundre år siden. De skarpe kontrastene mellom fargene var forbløffende. Det så helt magisk ut. Noen år senere fikk jeg endelig se Dead Vlei, og opplevde stedet akkurat like enestående som jeg hadde forestilt meg at det skulle være. Dette er et sted jeg ofte tenker på. Det er tid for et tilbakeblikk ved hjelp av gamle skriblerier – bli med på vandring i ørkenen!

Stedet der tiden står stille

Barbeint gjennom ørkenen

Føttene mine synker ned i den røde sanden for hvert skritt jeg tar. Sanden kjennes varm og myk mot fotsålene, de små sandkornene danser mellom tærne mine og fester seg i solkremen på beina. Boesman har forsikret oss om at det er trygt å gå barbeint. For å unngå varmen, befinner skorpionene og edderkoppene seg noen titalls centimeter under overflaten på denne tiden av dagen, sier han, og jeg stoler på ham, mannen som har vist seg å være ekspert på den namibiske ørkenen og livet her. Uten å nøle peker han ut ulike biller som haster over sanden og etterlater seg små spor som snart viskes ut av vinden, han fanger lynraske firfisler med bare nevene, oppdager en nærmest usynlig inngang til et edderkopphi, og fisker fram et kryp som tilsynelatende uten å etterlate spor på overflaten har gravd seg ned i sanden. Boesman kan navnene på insektene og plantene, vet hvilken nytteverdi de ulike vekstene har, ser at sporene vi skimter i det fjerne er laget av en gemsbok, og kjenner til hvordan vinden stadig former sanddynene rundt oss. Entusiastisk formidler han sin kunnskap om ørkenen.

Jeg er imponert.

Namibia - Dead Vlei

Namibia - Dead Vlei

Vi vandrer på rekke, barbeint gjennom ørkenen. Rundt oss ruver noen av verdens høyeste sanddyner. Det er tidlig på formiddagen, men solen står allerede høyt på himmelen, og den kjølige morgenen er for lengst glemt. Der solstrålene treffer sanden er den farget gyllenrød, mens skyggesidene ser svarte ut og skaper skarpe kontraster i landskapet.

Det er vakrere enn jeg noensinne har forestilt meg at noen ørken kan være.

Namibia - Dead Vlei

Jeg slukker tørsten med litt vann, og verdsetter den lette brisen som sveiper over ørkenen og får sandkornene til å danse i luften. Hendene mine, som allerede før vandringen var tørrere enn noensinne etter et par dager med teltliv i støv og sand, kjennes enda tørrere enn før. Det er halvannen time siden vi begynte på vandringen gjennom ørkenen.

Jeg begynner å bli sliten.

Når vi kommer opp på toppen av den neste sanddynen, glemmes imidlertid stekende sol, tørre hender og slitenhet. Jeg stirrer fascinert ned på det underlige landskapet som plutselig dukket opp foran oss. Dead Vlei. Det som en gang var en sjø, er nå en død sjøbunn, et hvitt gulv av for lengst inntørket og oppsprukken leire. Bunnen er dekket av en spøkelsesaktig skog med døde kameltorntrær som peker med skjelettaktige grener mot den blå himmelen, trær som står som levninger fra tiden da regnet fremdeles jevnlig fant veien til dette stedet. Gjennom århundrene har den sterke solen gitt trærne en nærmest svart farge. Kontrasten mellom den hvite bunnen, de svarte trærne og den intenst røde sanden er slående.

Jeg får følelsen av å være på et sted der tiden har stått stille i flere hundre år, et sted som tilhører en annen verden, omgitt av mystikk.

Namibia - Dead Vlei

Namibia - Dead Vlei

Namibia - Dead Vlei

Jeg vandrer mellom de svarte kameltorntrærne, kjenner den harde, uttørkede sjøbunnen under føttene, fanger nye motiver med kameraet. På nytt lar jeg øynene vandre over dette merkverdige landskapet, og jeg undrer meg over at det finnes slike plasser her på jorden. Dette isolerte stedet er unikt. Det er vakkert.

Jeg smiler. Dette er Namibia slik jeg har sett det i reisebøkene. Bilder av dette stedet, disse trærne, de røde sanddynene, kontrastene.

– Utrolig kult, sier Lina.

Jeg nikker. – Bare dette alene er verdt turen!

Solen steker fra skyfri himmel, den uttørkede bakken er varm under føttene mine. Vi vender ryggen til de eldgamle kameltorntrærne og tusler langsomt opp til Boesman igjen, barbeint gjennom ørkenen.

Den røde sanden gløder intenst i sollyset.

Namibia - Dead Vlei

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *