Besøk på en krydderplantasje på Zanzibar

(97) - Kopi

Zanzibar har ikke fått tilnavnet krydderøya uten grunn. En rekke kryddersorter blir dyrket på øyas mange plantasjer, og noen av krydderplantasjene tar i mot besøkende. Da jeg var på et slikt besøk, viste det seg å føre til ny lærdom om krydder, og det ble også plass til noen bonusopplevelser.

King of Spices

Der pepper’n gror

– Do you know the queen of spices? Guiden lar blikket vandre fra det ene ansiktet til det andre. Det er ikke mye respons å få. Jeg rister så vidt på hodet når øynene hans møter mine.
– Cardamom, erklærer han, og peker på en om lag to meter høy plante.
Jeg hever øyenbrynene. Kardemomme? Det hadde jeg aldri gjettet.
– It can be used for everything.
– Nåh, mumler jeg så lavt at bare Ingelin kan høre det.
– Food and drink, of course, and it’s also good for your health, fortsetter guiden. – It’s even used in medicine.
Etter en liten leksjon om kardemommens bruksområder, vinker guiden oss videre gjennom skogen.
– Hva er king of spices, da? undrer jeg.
– Vet ikke, sier Ingelin.
– Kanskje pepper, foreslår jeg.

(71) - Kopi

Vi befinner oss på en krydderplantasje tjue minutters kjøring nord for Stone Town. Klokken var så vidt passert åtte om morgenen da vi forlot hotellet, klare for å vende nesen nordover mot Nungwi, som visstnok skal være et herlig ferieparadis med palmer og sandstrand. På vei dit skal vi imidlertid bruke litt tid på å dykke inn i en verden av lukter og smaker. En tur innom en av de tallrike krydderplantasjene er noe mange sørger for å få med seg når de besøker ferieøya utenfor kysten av Tanzania. Zanzibar er kjent som krydderøya på grunn av sin produksjon av blant annet muskat, kanel, kryddernellik og svart pepper.

Krydderhistorien strekker seg tilbake til begynnelsen av 1800-tallet, da sultanen av Oman hadde sitt hovedsete på Zanzibar. Han introduserte nellik på øya, og krydderplanten trivdes godt i det subtropiske klimaet. Etter hvert ble øya verdens største nellikeksportør, og selv om glansdagene er over, er krydder fremdeles en av de viktigste inntektskildene. I dag er de fleste krydderplantasjene statseide, og slavene som en gang jobbet der er for lengst byttet ut med betalte arbeidere.

Collage krydderplantasje 1
Ananas og vanilje.

På plantasjen vi besøker i dag, vokser ikke bare krydder, viser det seg. Inne blant palmer, trær, busker, kratt og krydderplanter peker guiden ut både jackfrukt og papaya før en avstikker bort fra stien fører oss til noen lave vekster med en velkjent frukt.
– Ananas!
Jeg studerer de tykke, stive, lange bladene som vokser som en slags rosett fra bakken. På en tykk stengel midt i rosetten vokser ananasen med den grønne bladdusken på toppen.
– Jeg innser at jeg faktisk aldri har reflektert noe over hvordan ananasen vokser, konstaterer jeg.
Ingelin ler. – Ikke jeg heller.

Collage krydderplantasje 2

Ferden går videre på stier over ujevn skogbunn, der myriader av svære maur svinser hit og dit og røtter og kvister ligger som lumske feller for dem som ikke vokter sine steg. Underveis gjør vi hyppige stopp for å studere stadig nye krydderslag i skyggen under trekronene. Guiden peker, viser, forteller og deler ut smaksprøver, og vi studerer, snuser og smaker. Her er både velkjente dufter som kanel og ingefær, og krydder jeg sjelden eller aldri bruker, som muskat, nellik, gurkemeie og safran.

– And this is the king of spices, sier guiden omsider,
Jeg myser bort på planten han peker på, men det er først når han deler ut smaksprøver at jeg ser hva det er. Jeg knuser krydderet mellom tennene, og det er ingen tvil.
Pepper.
Verdens mest solgte krydder, forteller guiden.
Det forundrer meg ikke. Tittelen king of spices er nok velfortjent.

(107) - Kopi
Røde bananer.

På ferden videre passerer vi avokadotrær og banantrær, og lærer at det faktisk finnes røde bananer. Jeg gjenkjenner vaniljeplanten som slynger seg rundt en gren, og Ingelin tar bilde av meg ved siden av en aloe vera-plante som riktignok er smal, men også nesten like høy som meg. Guiden viser oss en blomst han kaller touch me not, som klapper sammen bladene sine når vi berører den. Rundt oss flakser små sommerfugler, og hver gang vi stanser passer jeg på å ikke stille meg i maurstiene som finnes overalt. Et sted gjør Ingelin meg oppmerksom på et hull i bakken, med en lav kant av brun jord blant småkvist og vissent løv. Opp av hullet stikker framparten av et lite øgledyr, som brått forsvinner ned under jorden igjen.

Allerede før vi kom fram hit til krydderplantasjen, ble vi gjort oppmerksom på de høye palmene som vokser i dette området. Opptil 75 meter høye kan de visstnok bli. Mot slutten av den guidede runden kommer vi fram til en lysning der en mann hamrer løs på harde kokosnøtter med det som må være en sylskarp kniv. Mens vi smaker på kokoskjøtt og den blanke saften fra nøtten, og jeg nok en gang kan slå fast at jeg ikke er spesielt begeistret for noen av delene, gjør en fyr seg klar til å klatre opp i en av de høyeste palmene jeg har sett.
– Han har en kniv i baklomma, påpeker jeg. – Skal han klatre med den?
Det skal han. Mannen slenger bena rundt den smale stammen, vinker muntert til oss og begynner å klatre.
– Jaaaaambo! Ordet mannen synger runger gjennom luften.
Det er litt over ti år siden jeg var i Kenya og lærte at jambo betyr hei på swahili. Barna på barnehjemmet der jeg tilbrakte omtrent en uke lærte meg dessuten en sang, og nå viser det seg at jeg skal få høre den samme sangen igjen i nabolandet deres.
– Jambo bwana, synger mannen i treet. – Habari gani? Mzuri sana.
– Kniven stikker halvveis opp av baklomma hans, sier jeg.
Mannen stopper, veiver til oss, synger en strofe til, klatrer videre oppover.
– Wageni, mwakaribishwa. Zanzibar yetu, hakuna matata.
– Gal mann! Hvor høyt skal han, egentlig?
Jeg kaster et blikk på Ingelin, som filmer seansen mens hun skuer opp på fyren i treet med himlende øyne. Hun trekker på skuldrene.
– Jaaaambo! Mannen begynner på nytt på den samme sangen. Snart ser han ut til å være på størrelse med en dukke der oppe. Helt opp til palmebladene skal han visst, før han begynner på ferden nedover langs stammen. Jeg puster ut når føttene hans når bakken. Han ramlet ikke ned, og kniven holdt seg trygt i lommen.

Collage krydderplantasje 3

Mens vi fulgte med på klatrerens ferd mot skyene og ned igjen, har noen andre flettet hatter til oss av lange, grønne blader. Disse plasseres på hodene våre, og etter en gruppefotoseanse der vi er iført denne hodepryden, blir vi vist inn i skyggen under noen trær og bedt om å sette oss på benker laget av tykke trestokker. En mann i blomstrete skjorte og med lue på hodet går rundt med en balje og en plastmugge med vann slik at vi får vasket hendene våre. Deretter er det tid for fruktsmaking. Bitter appelsin, grønn appelsin, mandarin, vannmelon og banan. Frukten er frisk og rik på smak, og så saftig at det drypper ned på både bakke og bukser.
– Hvis piratbuksa mi var lys, ville den ikke sett ut, fastslår jeg.
Ingelin tar en bit av en agurk, som er presentert som Zanzibar-agurk, før hun sier noe.
– Skulle hatt noe papir. Men det var godt, da.

(121) - Kopi

Før vi setter oss i bilen og kjører videre mot Nungwi, er vi innom suvenirbutikken, som består av noen små bord ute i det fri der poser med krydder og små parfymeflakonger ligger til utstilling. Prisene er antakelig langt høyere enn på markedet og de små butikkene i Stone Town, så jeg lar det bli med en rask titt på utvalget før jeg tusler bort til minibussen.

Turen på krydderplantasjen hadde definitivt et turistpreg over seg, men jeg har i hvert fall lært noe. For eksempel at pepper har gjort seg fortjent til tittelen king of spices.

__________________________________________________________________________________________________

Innleggsserie fra Tanzania

Dette innlegget er en del av en serie med reiseskildringer fra Tanzania. I ti innlegg på rad (i tillegg til to som er publisert tidligere) vil jeg ta deg med med på en opplevelsesrik reise gjennom landet.

Linker vil bli lagt inn når jeg kommer hjem og får internettilgang. Foreløpig kan du klikke deg inn på hvert enkelt innlegg ved å gå inn på kategorien Tanzania.

Tidligere reiseskildringer i serien:

Hvor går reisen videre:

  • Landsbyliv og skilpadder på Zanzibar
  • Utsikt mot Kilimanjaro, en slange rundt halsen og inntrykk gjennom et bilvindu
  • Masaienes land – et glimt av en fremmed hverdag
  • Løvenes konge
  • Safari i hjertet av Serengeti
  • Safari i Ngorongorokrateret

__________________________________________________________________________________________________

Jeg besøkte Tanzania i september 2013.

__________________________________________________________________________________________________

Ikke gå glipp av noe – følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *