Det skjedde i de dager

Palestina - Betlehem

Høsten 2008 var jeg på en 12 dager lang reise i Israel og Palestina sammen med en gruppe på 11 andre – både venner og venners venner. Det var en reise fullspekket med opplevelser og inntrykk. Mesteparten av tiden ble tilbrakt i Palestina, hvor vi blant annet brukte noen dager på å plukke oliven sammen med palestinske bønder som uten internasjonal hjelp kunne fått problemer med å få tilgang til sine egne olivenlunder eller risikert å bli trakassert, angrepet og jaget av israelske bosettere. Vi hadde også god tid til å besøke steder vi kjenner godt fra bibelhistorien, blant annet Betlehem. Siden det er fire dager til julaften, synes jeg det passer fint med et tilbakeblikk på et besøk i Church of the Nativity.

Det skjedde i de dager

En stjerne over Jesu fødested

Marte bøyer seg og smetter inn den knøttlille åpningen i steinveggen. Om den kan kalles en dør, er jeg usikker på, selv om det er den funksjonen åpningen har. Den beskjedne størrelsen skulle i for lengst svunne tider hindre at noen kom ridende på hest inn i kirken. I dag gjør den ikke annet enn å tvinge besøkende til å krøke seg sammen for å unngå å smelle hodet i de kalde steinene.

Jeg følger etter Marte, og snart står vi i et stort kirkerom med dunkel belysning. Gulvet er dekket av kvadratiske fliser i beige farger med stenk av rosa og hvitt. Flisene har en ruglete overflate, men der lyset treffer dem ser jeg at de er blitt glattpolerte av alle føttene som har tråkket på dem gjennom årenes løp. Veggene ser egentlig ut til å være hvitkalkede, men fargen er gulnet og kalken flasser av. På hver side av det lange kirkerommet er det en søylegang av mørke søyler som har snirklete ornamenter i begge ender, og fra det høye taket henger utsmykkede oljelamper av messing. Fremst i kirken henger gullfargede lysekroner, og bak alle menneskene skimter jeg alteret med et snirklete kors på toppen.

Palestina - Betlehem

Dette er the Church of the Nativity. Fødselskirken i Betlehem er bygget på 300-tallet, over stedet der det ble sagt at Jesus ble født, og er en av de eldste kirkene i verden som fremdeles er i bruk.

Når jeg helt siden tidlig barndom har hørt om stallen der fødselen fant sted, om gjeterne på marken og den himmelske hærskaren som lovpriste Gud, har jeg forestilt meg en enkel trebygning med spisst tak og jordgulv midt på en vidstrakt slette av beitemarker. Bildet av landskapet har allerede måttet revideres. Området er ikke det minste flatt. Bølgende åskammer skaper et landskap fullt av bakker, og på flyfotografiet jeg så på en liten restaurant i Jerusalem, så det ut som små halvkuler var strødd tett i tett over landet.

Nå viser det seg at også bildet av stallen må gjennomgå en aldri så liten revisjon. Skal jeg tro det jeg har blitt fortalt, var det nemlig ingen trebygning. Stallen lå i en grotte. Kanskje burde jeg skjønt det av meg selv. Her i landet er det jo stein og mur som brukes som byggematerialer. Ikke tre.

I nærheten av alteret leder en trapp ned til selve fødselsgrotten. Vi stiller oss i køen av mennesker som venter på å komme ned dit, og innser at vi slett ikke er de eneste som vil se plassen hvor det sies at det vesle barnet ble født en stjerneklar natt for om litt over to tusen år siden. Stedet betraktes som hellig av kristne så vel som muslimer, og når jeg kikker på menneskene i køen forstår jeg at begge religionene er godt representert her i dag.

Heldigvis er det jevn bevegelse i køen, og det tar ikke lang tid før vi er framme ved stedet alle er her for å se. Her er det ingen ting som minner om stall eller grotte. Fødestedet er markert med en fjortentagget sølvstjerne nedfelt i hvitt marmorgulv inne i en liten nisje i veggen. Fra det lave taket i nisjen henger tente oljelamper i messing, og rundt åpningen er det pyntet med tøystykker i gull og kongeblått.

Palestina - Betlehem

Kvinnen foran meg gjør som så mange andre; bøyer seg ned på kne, lener seg framover og kysser stjernen. Jeg nøyer meg med å kaste et blikk på den og knipse et par bilder før jeg gjør plass til nestemann i køen.

– Det var veldig annerledes enn jeg har sett for meg, konstaterer jeg.
Marte nikker. – Mhm.

Det var så lite ved nisjen i veggen og stjernen i gulvet som minnet om en stall.

Vi smetter opp en trapp mens jeg lurer på hvilke bilder som kommer til å svirre rundt i hodet mitt neste gang jeg hører noen lese de velkjente ordene fra juleevangeliet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *