Et uoppdaget ferieland

De fleste europeiske landene ved Middelhavet er for lengst oppdaget av nordmenn. Spania var det første landet som kunne ønske charterturister velkommen, og siden den gang har andre land fulgt etter. I løpet av de siste årene har Kroatia hatt en voldsom oppsving når det gjelder besøkende fra Norge, og Montenegro følger langsomt etter. Sør for Montenegro ligger Albania, som av mange blir sett på som et grått, trist og farlig land, et land som blir assosiert med kommunisttid, lukkethet, hullete veier, slitne bygninger og kriminalitet.

I juni brukte Ingelin og jeg åtte dager på å utforske den sørlige delen av landet med det frynsete ryktet. Vi skjønte raskt at ryktet kunne kastes på havet. Albania er et uoppdaget ferieland.

En fin måte å komme seg til Albania er å fly til den greske øya Korfu og ta ferje til feriebyen Sarandë, som ligger ved kysten i sør, nesten ved grensen til Hellas. Det var denne reiseruten vi valgte. Siden flyet vårt gikk midt på natten, var vi trøtte da vi kom fram til Korfu by. I tillegg hadde vi bagasje å dra på, og det var varmt. Vi valgte derfor å bruke timene fram til ferjeavgang på å slappe av i skyggen utenfor ferjeterminalen.

Ferjeterminalen i Korfu by.
Ferjeterminalen i Korfu by.
Vi setter kursen mot Albania.
Vi setter kursen mot Albania.

Ferjeturen forløp problemfritt, og snart kunne vi gå i land i Sarandë. Byen ligger nesten helt nede ved grensen til det greske fastlandet, og har  rundt 30 000 innbyggere. Etter kommunismens fall har byen blitt en viktig ferieby med et stadig økende antall besøkende. En gang var Sarandë en destinasjon som hovedsakelig tok i mot albanske og greske ferierende, men nå har turister fra flere land begynt å oppdage den albanske rivieraen. Faktisk har en del nordmenn kjøpt ferieleilighet i Sarandë. Jeg har sett at noen synes byen er grå og trist, men det vil i hvert fall ikke jeg skrive under på at den var. Sett fra avstand var det hvite og lyse bygninger som preget bybildet, og mange steder vokste det trær og blomster. Man kan rusle langs strandpromenaden, slappe av på et av serveringsstedene nede ved vannet eller bade fra bystranden eller brygger.

Utsikt over Sarandë.
Utsikt over Sarandë.
Her var vi da vi så på utsikten over byen.
Her var vi da vi så på utsikten over byen.
Hyggelig å rusle rundt i denne delen av byen.
Hyggelig å rusle rundt i denne delen av byen.
Gate i Sarandë.
Gate i Sarandë.

Jeg gikk på folkehøgskole med ei som kommer fra Sarandë. Hun har bodd i Norge siden da, men foreldrene hennes bor fremdeles i byen. Faren hennes, Gezim, er taxisjåfør, og hjalp oss med alt fra å finne et bra hotell til å kjøre oss rundt til ulike steder. De fem første nettene i landet bodde vi på et hotell med privat strand, og rommet vårt hadde en usjenert balkong mot havet. Derfra hadde vi flott utsikt, og om natten lå vi med balkongdøren på gløtt og lyttet til bølgeskvulp både om kvelden og morgenen. Ja, bortsett fra de kveldene det var veldig høy musikk fra utestedet like ved, da.

Kveldsutsikt fra balkongen.
Kveldsutsikt fra balkongen.
Utsikt rett ned fra balkongen.
Utsikt rett ned fra balkongen.
Avslapping på hotellets strand.
Avslapping på hotellets strand.

Omtrent en times kjøring innover i landet, først på svingete fjellveier og deretter på flatere mark, ligger Gjirokastër. Denne byen kan grovt sett deles i to; den gamle byen på en ås og den nye byen nede i dalen. På toppen av den stedvis veldig bratte åsen, som kanskje heller bør omtales som et lite fjell, ligger det som er igjen av Gjirokastër Castle. Citadellet ble påbegynt i siste halvdel av 1200-tallet, og etter hvert vokste det fram en by i området rundt. Vi besøkte bare den gamle delen, som står på UNESCO sin verdensarvliste. Først utforsket vi de gamle ruinene, deretter tok vi en kjapp tur nedover de smale, brosteinsbelagte gatene.

Utsikt over Gjirokastër.
Utsikt over Gjirokastër.

(51)

Gamle hus i Gjirokastër.
Gamle hus i Gjirokastër.
Ikke det peneste huset i byen.
Ikke det peneste huset i byen.

Vi hadde så vidt rukket å titte på den nydelige utsikten da en albansk nyhetskanal ville intervjue oss. Da de først ba om et intervju, trodde vi at vi fikk snakket oss ut av det, og ruslet videre for å betrakte utsikt og ruiner. Snart kom imidlertid Gezim glisende mot oss med TV-teamet på slep. Det var vanskelig å flykte en gang til, så vi stilte motvillig opp. Jeg fikk blant annet spørsmål om hva jeg syntes om Gjirokastër, og om jeg ville komme tilbake noen gang. Hva svarer man etter å ha vært på et sted i knapt fem minutter? Jeg smilte og lirte entusiastisk av meg en rekke pene ord om stedet, og satser på at TV-teamet var fornøyd.

Ingelin intervjues av albansk nyhetskanal.
Ingelin intervjues av albansk nyhetskanal.
Gjirokastër Castle.
Gjirokastër Castle.

(96)

Ingelin utforsker Gjirokastër Castle.
Ingelin utforsker Gjirokastër Castle.
Alternativ veisperring.
Alternativ veisperring.
Gater og hus i Gjirokastër.
Gater og hus i Gjirokastër.

På vei tilbake fra Gjirokastër til Sarandë, var vi innom Blue Eye, eller Syri i kaltër, som er det albanske navnet. Det er en vannkilde der klart, blått vann bobler opp fra en mer enn femti meter dyp dam og renner ut i en elv med det klareste vannet jeg har sett. Det kan virke fristende å hoppe uti, helt til man hører at vannet holder en temperatur på ti grader. Vi spiste lunsj på en restaurant ved den stille elven, før vi ruslet innover i skogen mot selve kilden. Den var nydelig, og har virkelig fortjent navnet sitt!

Blue Eye.
Blue Eye.

Like sør for Sarandë, på en liten halvøy nær grensen til Hellas, ligger ruinbyen Butrint. Bymurene ble bygget i det fjerde århundret før Kristus. Romerne erobret byen på Julius Cæsar sin tid, og den ble kolonisert av keiser Augustus i år 167 før Kristus. På et tidspunkt var stedet bebodd av rundt 10 000 innbyggere. En gang i løpet av middelalderen ble Butrint fraflyttet fordi det dannet seg en myr i området. Alt som var igjen ved begynnelsen av 1800-tallet var en liten fiskerlandsby rundt en borg. I 1928 ble Butrint gjenoppdaget av en arkeolog, og utgravninger ble påbegynt etter andre verdenskrig. På begynnelsen av nittitallet ble byen ført opp på UNESCOs verdensarvliste.

Ruinene ligger spredt på et ganske stort område inne i en skog, og man kan se rester av et amfiteater, romerske bad, en basilika og en borg. Sistnevnte er fra 1300-tallet, så alle ruinene er altså ikke like gamle.

Det største ruinområdet i Butrint.
Det største ruinområdet i Butrint.

(285)

(289)

(292)

Ruiner av den store basilikaen fra 500-tallet.
Ruiner av den store basilikaen fra 500-tallet.

(305)

Etter å ha trasket rundt og sett på ruiner i varmen i et par timer, møtte vi Gezim igjen, og han kjørte oss den korte veien til Ksamil. Dette er et feriested med små sandstrender, i motsetning til de ofte steinete strendene langs Albanias kyst. Der slappet vi av på solsenger i enden av en ganske liten strand, badet og nøt livet i noen timer.

Utsikt over Ksamil.
Utsikt over Ksamil.
Stranden i Ksamil.
Stranden i Ksamil.

Etter fem netter i Sarandë, var vi klare for tre netter i Himarë. Veien fra Sarandë til Himarë snodde seg langs fjellsidene med nydelig utsikt over havet, olivenlunder og appelsintrær, små viker og hvite strender. Ikke akkurat noen motorvei, men det var jeg bare glad for.

Himarë er et lite sted hvor det ikke skjer stort, men det passet oss perfekt. Vi var bare ute etter noen skikkelig late feriedager. Jeg hadde funnet et trivelig lite hotell med beliggenhet helt nede på stranden, og bestilt rom med havutsikt. Hotellet ble drevet av en søt dame som kunne akkurat nok engelsk til å kommunisere med gjestene om de viktigste, praktiske tingene. Det var få andre gjester på det vesle hotellet, og stranden hadde vi stort sett helt for oss selv. Den var for øvrig full av små steiner som var vonde å tråkke på, og det var der jeg innså hvorfor badesko er oppfunnet og at jeg definitivt burde hatt et par.

Veien til Himarë.
Veien til Himarë.

(536)

Veien gjennom Himarë.
Veien gjennom Himarë.
Hotellet vårt.
Hotellet vårt.
Ikke dumt å spise frokost med denne utsikten!
Ikke dumt å spise frokost med denne utsikten!
Utsikt fra balkongen vår.
Utsikt fra balkongen vår.
Stranden ved hotellet.
Stranden ved hotellet.

(610)

Utsikt fra balkongen.
Utsikt fra balkongen.
Kveld i Himarë.
Kveld i Himarë.

Det var i korte hovedtrekk det vi gjorde i Albania, men mens vi fremdeles var i Sarandë, dro vi også på en dagstur til Makedonia. Vi brukte hele dagen, og kjørte da gjennom store deler av sørlige Albania. Mer om det i neste innlegg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *