Fjelltur i et verdensarvområde i Andorra

Sørøst i Andorra ligger et bredalområde som er innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. Da en ung fyr på turistkontoret i hovedstaden anbefalte oss å dra til hans favorittområde for fotturer, fulgte vi rådet hans.

Dette er Vall del Madriu-Perafita-Claror

Vall del Madriu-Perafita-Claror strekker seg over 42,5 kvadratkilometer, og dekker dermed omtrent ni prosent av det det vesle fjellandet Andorra. Madriu er hoveddalen i området, mens Perafita og Claror er sidedaler.

Årsaken til at dalområdet har fått verdensarvstatus, er at dette er et gammelt kulturlandskap som viser hvordan innbyggerne en gang i tiden skapte et bærekraftig livsmiljø i harmoni med fjellandskapet, der de høstet av de beskjedne ressursene naturen hadde å by på. I dag kan man fremdeles se blant annet gamle steinhus, steinmurer og gressdekkede lysninger som en gang i tiden ble brukt som åkerlapper og beitemark.

Dalene er uten veiforbindelse, og den eneste måten å utforske området, er ved å følge smale stier. Det finnes et nettverk av merkede vandreruter, noe som gjør det enkelt å legge ut på tur her.

Fra Lac d’Engolasters via Refugi de Fontverd til Escaldes

Det er en flott, solrik formiddag i begynnelsen av september. Etter en kort tur med lokalbuss fra Andorra la Vella til Lac d’Engolasters, finner vi en sti som skal ta oss til Refugi de Fontverd, målet for turen denne dagen. Merkingen av stien minner om det polske flagget.

Den første strekningen er egentlig ikke en sti, men en bred, godt tilrettelagt grusvei som gjør at man kommer greit fram selv med barnevogner og rullestoler.

Etter å ha ruslet gjennom en tunnel, dukker det opp en liten avstikker til et utsiktspunkt. Der får vi fantastisk utsikt mot hovedstaden, Andorra la Vella, og de omkringliggende fjellene.

Foto: Ingelin (søster).

En rasteplass dukker opp, med fontener, bord, krakker og grillplass under tak. Fint utfluktsmål for familier!

I det vi passerer en bratt fjellvegg ved stien, er et ungt par i ferd med å gjøre seg klare for fjellklatring på et lite område som er tilrettelagt for dette. Selv rusler vi videre, og grusveien går snart over til å bli en steinete sti med jevn stigning.

Nå og da skimter vi Andorra la Vella mellom trærne.

En ny rasteplass dukker opp når vi nærmer oss toppen. Her finnes bord og benker som er laget av trestammer. Vi setter oss ned og tar en pust i bakken.

Snart går det nedover, og på høyre side er det bratt. Vi nærmer oss Madriu, hoveddalen i området.

Foto: Ingelin (søster).

Så får vi se de første sporene av livet mennesker en gang levde i dalen Madriu.

Når vi omsider har kommet oss ned i dalen, skal vi følge elven Madriu helt til vi når fram til Refugi de Fontverd.

Hele tiden smetter gekkoer skvettent unna mens vi går, og her nede i dalen er vi omgitt av markblomster, flagrende sommerfugler og summende insekter.

Vi er på rett vei, og nærmer oss målet!

Til nå har vi stort sett vært omgitt av skog hele veien, men plutselig står vi på en stor lysning og ser på en liten hytte. Dette er Refugi de Fontverd, en tradisjonell steinhytte.

Magen har varslet om at det er lunsjtid, så vi slår oss ned ved elven for å spise. Det klukkende vannet er iskaldt.

Jeg skyver vekk steinen som holder døren igjen, og smetter inn i hytta. Luften er innestengt, og det stinker. Her frister det ikke å oppholde seg. Hytta består av to rom. Et rom med metallsenger tett inntil hverandre, og et rom med bord, benker og en vedovn. Jeg knipser noen bilder før jeg skynder meg ut i den friske luften.

Foto: Ingelin (søster).

Så gjør vi oss klare for å gå videre. Nå skal vi følge elven Madriu helt til vi kommer til en bilvei.

Enkelte steder er det plassert ut informasjon om nødnumre og posisjon.

Solen skinner fremdeles, men mørke skyer truer i det fjerne. Det er meldt regn, og vi setter opp farten for å nå fram før regnet når fram til oss.

Ingelin går foran, og brått skvetter hun til og spretter vekk fra stien. Først når hun forteller om slangen hun nettopp så, og lyden den laget i det den hogg ut i luften mot henne før den forsvant under en stor stein, innser jeg at jeg hørte lyden selv. Jeg skjønte bare ikke at det var en slange.

Slangen har gått i skjul, og nekter å komme fram igjen for å bli fotografert, så etter hvert rusler vi videre.

I det vi får øye på bebyggelse i det fjerne, innser vi at den siste delen av turen kommer til å bli bratt nedoverbakke. Stien er steinete. Flaks at det ikke har begynt å regne; her hadde det ikke vært morsomt å gå når regnvannet har gjort steinene glatte!

En gammel steinbro må fotograferes før vi fortsetter ned mot sivilisasjonen.

Vi har akkurat nådd fram til bilveien når himmelen åpner alle sluser og regnet plasker ned. Jakken som tåler litt regn, gir til slutt opp å stenge vannet ute, den klistrer seg til armene mine og gjør ulltrøya fuktig.

Vi trasker nedover den svingete veien i håp om å finne et busstopp, men til slutt blir vi enige om at det er en mye bedre idé å få tak i en drosje. Det er tross alt ikke langt ned til hotellet vårt i Andorra la Vella.  Dryppende våte går vi inn på en bensinstasjon, og får hjelp til å ringe etter drosje.

Vi har hatt en flott tur, men jeg er glad vi ikke lenger er ute og går på den bratte, steinete stien.

Nyttig informasjon

  • Stien vi fulgte, startet ikke helt oppe ved Lac d’Engolasters, men ved parkeringsplassen man passerer like før man kommer opp til hotellet ved enden av veien.
  • Jeg brukte kart-appen maps.me som supplement til skiltingen og stimerkingen. Fungerte veldig fint.

__________________________________________________________________________________________________

Jeg besøkte Andorra i september 2018.

__________________________________________________________________________________________________

Følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.