Hundre dager som verden aldri må glemme

I dag er det 25 år siden en bevisst nedslakting av mennesker startet i Rwanda. I løpet av nesten 100 dager i 1994, ble mellom 500 000 og 1 000 000 tutsier og moderate hutuer drept i et brutalt folkemord med et handlingslammet verdenssamfunn som vitner. Du har naturligvis hørt om folkemordet, men vet du egentlig hvorfor det skjedde? Eller hvordan situasjonen i landet er i dag?

Kigali, 24. august 2018

Tårene siler stille nedover kinnene mine og legger et tåketeppe over øynene. Reaksjonen er uventet. Jeg har jo hørt om disse handlingene så mange ganger tidligere. Jeg tåler å høre om forferdelige ting. Men nå blir det så virkelig. Besøket vårt på Kigali Genocide Memorial har nettopp startet, og vi sitter lamslått på hver vår stol med blikket klistret på skjermen der en film om folkemordet og dets konsekvenser vises. Her får jeg slengt ondskapen midt i fleisen, med all sin brutalitet, når overlevende forteller de grusomste vitnesbyrd, akkompagnert av bilder ingen egentlig vil se. Jeg ser likevel. Tvinger meg til å se. Vil lære. Vil forstå.

Men er det egentlig mulig? 

Fra første verdenskrig til april 1994 – hva skjedde i denne perioden?

Før første verdenskrig var Rwanda en del av Tysk Østafrika. Etter krigen ble landet gitt som krigsutbytte til Belgia.

Befolkningen bestod på dette tidspunktet av 84 prosent hutuer, 15 prosent tutsier og 1 prosent twa, men fram til 1920-tallet hadde det ikke vært noe særlig fokus på hvilken folkegruppe man tilhørte. Belgierne endret dette fullstendig, og uten å være klar over det, la de dermed grunnlaget for en skummel utvikling i samfunnet. Den belgiske kolonimakten ønsket å gjøre Rwanda til en verdensøkonomi, og ga makt til tutsiene, som var den folkegruppen belgierne mente utgjorde landets elite. Dette baserte de på at tutsiene etter deres mening hadde et mer «europeisk» utseende enn hutuene og twa-befolkningen. Hele befolkningen ble registrert, og alle måtte bære ID-kort hvor det stod om man var hutu, tutsi eller twa. Etter hvert vokste motsetninger og hat fram i samfunnet.

I løpet av 1950-årene gikk kolonistyret mot en avslutning, og FN overtok som kontrollør av administrasjonen. Skillelinjene mellom folkegruppene ble dessverre opprettholdt. Hutuene fikk gradvis tilgang til ledende posisjoner.

I 1959 oppstod de første opprørene basert på etniske skillelinjer. Hutuene festet etter hvert grepet om makten, tutsier gikk til angrep på hutuer som var ansatt i administrasjonen, og det oppstod en borgerkrigslignende konflikt som førte til at 20 000 tutsier døde og mange flyktet til nabolandene.

I 1962 fikk Rwanda sin selvstendighet.

I 1963 gikk en geriljagruppe bestående av tutsier til angrep i landet, men ble slått tilbake. Angrepet førte til voldshandlinger mot tutsiene. Mellom 10 000 og 20 000 tutsier ble drept, og tutsi-politikere i ledende posisjoner ble henrettet.

I 1969 ble det avholdt et valg der hutuenes politiske parti fikk alle setene i nasjonalforsamlingen.

I 1973 kom Juvénal Habyarimana, som var hutu og sjef for hæren, til makten ved et militærkupp. Nå ble all politisk virksomhet forbudt. Tutsiene var i kraftig mindretall i landets administrasjon, og diskrimineringen av denne folkegruppen fortsatte. Flyktninger ble nektet å vende hjem fra nabolandene.

Ved hjelp av bistand fra vestlige land, klarte presidenten å modernisere landet og økonomien. Landet ble ansett å være et forbilde for andre afrikanske land,  men under overflaten eksisterte omfattende korrupsjon, og de fleste innbyggerne forble fattige.  På slutten av 1980-tallet falt råvareprisene på kaffe, et produkt som stod for 75 prosent av landets økonomi. I tillegg førte dårlige avlinger til matmangel. Problemene bidro til å forsterke motsetningene mellom folkegruppene.

Tutsier som oppholdt seg i Uganda, dannet etter hvert motstandsbevegelsen Front Patriotique Rwandais (FPR), som invaderte Rwanda i 1990. De ville styrte Habyarimanas regime. Faktisk ble invasjonsstyrkene sluppet inn i landet av Habyarimana, fordi han forstod at et invasjonsforsøk ville gi hutuene en grunn til å samle seg mot tutsiene. I oktober 1990 utførte Habyarimanas egne styrker et falskt angrep med skuddvekslinger i Kigali, noe som gjorde at presidenten fikk et påskudd til å arrestere 13 000 politiske motstandere og gi dem skylden for angrepet.

Samme dag som det falske angrepet ble gjennomført, ankom militært personell fra Belgia, Frankrike og Zaïre (som senere har skiftet navn til Den demokratiske republikken Kongo) for å støtte presidenten og landet. FPR sin invasjon ble stanset, og de gikk over til geriljakrigføring.

Invasjonen førte til en prosess med utvikling av demokrati i Rwanda. I 1991 ble det innført flerpartisystem, i 1992 ble det dannet en koalisjonsregjering som skulle fungere som overgangsregjering i påvente av frie valg. Regjeringen gikk i dialog med FPR, og det ble inngått en avtale om våpenhvile. Presidenten ble imidlertid raskt tvunget av sine egne militærstyrker til å bryte avtalen, fordi de ikke ville miste fordelene de hadde fått ved å være med i hæren.

I februar 1993 brøt det ut nye sammenstøt som førte til at en million mennesker så seg nødt til å flykte. FN vedtok noen måneder senere å sende en observatørstyrke til Rwanda. Styrken skulle hindre at FPR fikk militære forsyninger fra ugandisk side av grensen.

I august 1993 ble regjeringen og FPR enige om en ny avtale som skulle innebære etablering av en ny overgangsregjering, der FPR skulle delta, samt gjennomføring av flerpartivalg. Regjeringen overholdt ikke avtalen, og FPR fortsatte sin krigføring.

I april 1994 ble presidenten tvunget med på nye forhandlinger, som førte til en ny avtale om at FPR skulle få innpass i regjeringen og hæren. Habariyama hadde nå fungert som president siden 1973, men den lange presidentperioden fikk en brå slutt da flyet han reiste med etter forhandlingene ble skutt ned like før landing på flyplassen i Kigali. Dette skjedde 6. april 1994.

Folkemord og et handlingslammet verdenssamfunn

FPR ble gitt skylden for nedskytingen av hutu-presidentens fly, men sannsynligvis var det ekstreme hutuer i presidentens sikkerhetsstyrker som stod bak angrepet. Årsaken skal ha vært at de ville straffe Habyarimana for å ha gått i forhandlinger med tutsiene, samt at de ville skape hat og sinne mot FPR og tutsiene.

Tidlig om morgenen dagen etter, 7. april 1994, startet drapene. Ekstreme hutuer ønsket å gi inntrykk av at drapene var en spontan reaksjon på nedskytingen av flyet, men senere har det kommet for en dag at det i virkeligheten dreide seg et planlagt folkemord på tutsier og moderate hutuer som støttet fred og forsoning med tutsiene. Den bakenforliggende årsaken til folkemordet, var faktisk ikke etniske skillelinjer og etnisk hat i seg selv, men at landets ledere ikke ville miste fordeler og sosial status som de hadde oppnått under presidentens regime. Motsetningene mellom folkegruppene ble brukt som et middel i den politiske kampen, og derfor ble det over mange år til dels systematisk bygget opp under motsetninger og hat i det rwandiske samfunnet. Dette bidro til at mange hutuer til slutt var overbevist om at «kakerlakkene måtte drepes», og at «alle måtte stå opp mot dem».

Nedskytingen av flyet ga en anledning til å sette i verk planene. 

På dette tidspunktet var det allerede en relativt stor FN-observatørstyrke i Rwanda. Det har dessuten vist seg at både fransk og amerikansk etterretning visste om planene om folkemord allerede på begynnelsen av 1990-tallet. Disse faktorene hindret imidlertid ikke at drapene startet og at situasjonen raskt eskalerte. FNs sikkerhetsråd bestemte seg raskt for å trekke ut store deler av styrkene i landet. Mens den canadiske lederen for styrkene innstendig ba om flere soldater, ble amerikanske og europeiske soldater evakuert fra landet.

25. april var FN-styrken redusert til en gruppe på 450 dårlig utrustede soldater fra ulike utviklingsland. På dette tidspunktet var 144 000 mennesker drept.

Først i midten av mai, etter at anslagsvis 328 000 personer var myrdet, lovet FNs sikkerhetsråd å sende en styrke på 5 000 mann, først og fremst fra afrikanske land. USA skulle bidra med 50 pansrede militærkjøretøy. Men ingen land stilte med soldater, og kjøretøyene ankom først i juli.

I slutten av juni godtok USA et forslag fra Frankrike om å sende en fransk styrke på 2 500 mann til Rwanda. Forslaget hadde lenge blitt avvist fordi flere land i sikkerhetsrådet mente at Frankrike støttet den fransktalende hutu-regjeringen.

17. juli tok FPR kontroll i Kigali. De ansvarlige for folkemordet hadde flyktet til Zaïre. Anslagsvis 800 000 mennesker var drept.

Før folkemordet startet, var landets innbyggertall i underkant av åtte millioner. Det betyr at rundt ti prosent av befolkningen ble drept i løpet av de nesten hundre dagene folkemordet varte.

Kigali Genocide Memorial

På Kigali Genocide Memorial er det et museum som gir besøkende kunnskap om de brutale hendelsene og en forståelse for hva som førte fram til folkemordet. Her finnes også et arkiv som har som mål å samle dokumentasjon på hendelsene i forbindelse med folkemordet.

Stedet er imidlertid mer enn et museum. Som navnet forteller, er det først og fremst et minnested, og her hviler mer enn 250 000 ofre for folkemordet. Hvert år blir nye levninger av ofre funnet rundt omkring i landet og stedt til hvile her i massegravene ved en verdig seremoni.

Kigali Genocide Memorial driver opplæringsprogrammer både her på minnesenteret og rundt omkring i det rwandiske samfunnet. Målet er å bygge en fredelig og god framtid.

sin nettside skriver de:

Kigali Genocide Memorial has been and continues to be a place of remembrance and learning, to honor victims of genocide against the Tutsi and ensure that it never happens again.

Kigali, 24. august 2018

Jeg har sjelden besøkt et museum så fritt for støy. Vi er ikke så mange her i dag, men alle som er her, lister seg rundt, sier knapt et ord, leser taust på de mange plansjene som forklarer folkemordets bakgrunn, hendelsesforløp og konsekvenser. Ansikt i dype, konsentrerte folder, blikk som gjenspeiler forferdelsen i hendelsene som fant sted de dagene i 1994.

Her er historiene om kvinnen som så mannen sin bli angrepet og drept med macheter. Mannen som slapp unna fordi gjemmestedet hans ikke ble oppdaget da drapsmennene stormet inn i huset. Det vesle barnet som ble slengt inn i en murvegg til det døde av skadene. Menneskene som trodde de var trygge i kirken, helt til den ble satt fyr på slik at alle som befant seg der inne døde. Tenåringen som lette etter overlevende slektninger, bare for å oppdage at han var den eneste som fremdeles var i live. 

Her er beretninger om frykt, svik, smerte, sorg og savn.

Hat og ondskap.

Og her, på Kigali Genocide Memorial, har de sin arbeidsplass. Mannen med psykologiutdanning som ønsker å bidra til at etterlatte får hjelp med å bearbeide traumer. Den unge kvinnen som bare var et spebarn da hun mistet alle sine nærmeste familiemedlemmer. Kvinner og menn med høyere utdanning som brenner for dokumentasjon, formidling, kunnskap og utvikling. 

Her jobber de fordi de ønsker å spre budskapet om at noe slikt som dette aldri må skje igjen. 

Hvordan går det med Rwanda i dag?

  • Folk lever i fredelig sameksistens, og fokuset på etniske skillelinjer er minimalt.
  • Landet har en aurotitær president. Paul Kagame har sittet ved makten i 25 år, og vant det forrige valget med 99 prosent av stemmene. Men han er populær, og er opptatt av at det ikke finnes ulike folkeslag i landet; det finnes ett rwandisk folk.
  • Landet har hatt en kraftig økonomisk vekst, og satser på høyteknologisk utvikling, bærekraftighet og produksjon av egne varer og tjenester i stedet for import.
  • Landet framstår rent og ordentlig. Veiene er støvete, men nærmest fri for søppel og skrot, i sterk kontrast til så altfor mange andre land her i verden.
  • Landet er et av de tryggeste reisemålene i Afrika. Hadde du gjettet det?

__________________________________________________________________________________________________

Følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.