Forvillet i Stone Town på Zanzibar

(56) - Kopi

Den UNESCO-listede byen Stone Town er en livlig og sjarmerende labyrint av trange gater og smug mellom steinhus med solblekede fasader og maling som skaller av. Det er svært enkelt å gå seg bort der, noe jeg selv fikk erfare. 

Labyrintens grep

Forvillet i Stone Town

– Her har vi vært før, sier Ingelin.
– Har vi?
– Jepp. Der er butikken hvor jeg kjøpte buksa mi, med dama du tok bilde av.
Jeg kikker i retningen søsteren min peker. Hun har rett. Jeg ser den unge kvinnen med brunt og beige sjal over hodet bøye seg over den knøttlille disken i butikken vi har rukket å besøke to ganger.
– Hm, sier jeg. – Da tror jeg vi har gått i helt feil retning.

Opp fra vesken min drar jeg kartet over Stone Town. Det hjelper imidlertid ikke stort. Kartet dekker ikke en gang halvparten av et vanlig A4-ark, og detaljnivået er begredelig. Bare noen få gatenavn er angitt, og det er langt fra tilstrekkelig for oss som ikke er kjent inne i den labyrintiske gamlebyen. Jeg vet hvor vi skal, men det er umulig å skjønne hvor vi befinner oss.

– Vi spør dama i butikken, foreslår Ingelin.

Collage Stone Town 2

Den knøttlille butikken måler kun noen få kvadratmeter, og er en av svært mange tilsvarende forretninger i Stone Towns trange gater. I hyller langs veggene ligger fargerike klesplagg i lette, myke stoffer. En vegg er dekket av sirlig brettede, mønstrete saronger som henger tett i tett. Midt på gulvet står et stativ med bukser og tunikaer på fargeglade plastkleshengere, og rundt stativet er det gulvplass nok til at omtrent fem personer kan være inne i butikken samtidig.

Damen som jobber der gjenkjenner oss helt tydelig når vi kommer. Ansiktet fylles av et bredt velkomstsmil.
– Jambo, hilser jeg. – We can’t find our hotel. It’s in the Shangani area. Do you know where we should go?
– Shangani? Yes, that way, peker hun.
– Asante sana, takker jeg.

Vi forlater butikken og dukker inn i de trange gatene igjen.

(25) - Kopi

Klokken har passert seks, og solen er i ferd med å gå ned. I det fjerne høres bønneropene fra en moské. Som monoton musikk strømmer de ut over murhusene i Stone Town og minner meg på at jeg er fjernt hjemmefra. Bønnerop er lyden av islam, lyden av noe eksotisk og fremmed, lyden av kulturer helt annerledes enn min egen. Ikke akkurat den første lyden jeg forbinder med Afrika, men like fullt en viktig del av hverdagslivet mange steder på kontinentet. Som her på Zanzibar, hvor den arabiske innflytelsen er framtredende og islam er den dominerende religionen.

Øyas beliggenhet har gjort den til et viktig knutepunkt for handel og reisende opp gjennom årene. Hit kom folk for å selge og kjøpe varer, som krydder, gull og elfenben, og oppdagelsesreisende på vei til det ukjente, afrikanske innlandet brukte øya som mellomstasjon. Til og med David Livingstone, som oppdaget Victoriafallene, startet sin eventyrlige ekspedisjon her.

En gang i tiden var dette dessuten sentrum for den arabiske slavehandelen. Slaver ble hentet fra det østafrikanske fastlandet, og bodde under særdeles kummerlige forhold i trange, overfylte fangehull før de overlevende ble solgt til Nord-Amerika, Sør-Amerika og Karibien.

Collage Stone Town 4

Som et resultat av øyas historie, framstår den i dag som en smeltedigel av ulike kulturer. Afrikanske, arabiske, indiske, persiske og europeiske impulser har bidratt til å sette sitt preg på alt fra arkitektur og matretter til tradisjoner og klesdrakter. Man kan for eksempel se kvinner i vestlige klær, kvinner i tradisjonelle, afrikanske drakter, kvinner med hijab og kvinner i burka gå i samme gate, og i Stone Town finner man både kirker og moskeer.

Stone Town er en gammel bydel i byen Zanzibar, øyas hovedstad. Den står på UNESCOs liste over verdens kulturarv, og er akkurat så eksotisk og spennende som jeg så for meg før jeg kom hit. En labyrint av trange gater og smug mellom steinhus med solblekede fasader og maling som skaller av. Store og flott utskårne tredører, som en gang i tiden ble laget for å vise velstanden til huseierne. Et salig virvar av strømledninger mellom husveggene. Mopeder, sykler og hjemmesnekrede trekjerrer. Forretninger med fargesterke malerier, mønstrete stoffer, myke saronger, flettede kurver og selvfølgelig krydder. Markedsgaten der det syder av liv og bodene bugner av frukt og grønnsaker. Barn som spiller fotball i en blindgate, folk som sitter på steinbenker utenfor husene sine. Lukten av sol, varme og krydder.

(58) - Kopi

Vi forsøker å navigere i virvaret av blindgater og trange smug, prøver å finne en vei til venstre, må gå til høyre først, finner ingen vei til venstre, snur, går til høyre igjen. Møter en husvegg, snur igjen. Mister retningssansen. Igjen.

Solen er i ferd med å gå ned. Jeg føler meg ikke utrygg nå, men vil gjerne slippe å virre rundt når mørket senker seg over den labyrintiske steinbyen.

Vi trasker gjennom en gate full av små butikker som ligger i husenes førsteetasjer. En er full av fargerike klesplagg, i den neste selges små og store lerretsmalerier. Det finnes mange slike, og vi har besøkt en rekke av dem i jakten på den fineste sarongen og det perfekte maleriet.

Collage Stone Town 3

Da jeg lette etter et bilde å kjøpe med meg hjem, havnet vi til slutt i butikken til en hyggelig mann, hjelpsom, men ikke påtrengende. Etter å ha betraktet utvalget på bakkeplan, hadde jeg ikke funnet noe jeg likte. Så snart mannen forstod det, pekte han mot en bratt, smal tretrapp som snodde seg opp mot andre etasje.
– There are more upstairs, sa han.
Ingelin og jeg nølte et øyeblikk, men konkluderte med at mannen virket harmløs, så vi kløv opp den knirkende trappen. Og ganske riktig, veggene i hele den smale etasjen var fulle av malerier. Jeg betraktet det ene etter det andre, satte meg på huk for å ta de som stod på gulvet nærmere i øyesyn og lente hodet bakover for å se på de som hang høyest. Men heller ikke her fant jeg noe som falt helt i smak.
– Do you want to see the rest? spurte mannen, og vi nikket, klatret opp nok en bratt trapp, steg ut på et enda mer knirkende gulv, på loftet i det gamle, skjeve murhuset. Sollyset strålte gjennom et støvete vindu og kastet strimer av lys på noen av maleriene. På ny gransket jeg bilder, og der var det, endelig, bildet jeg ville ha, et gatebilde fra Stone Town, malt i gule, brune og beige nyanser. Mannen lyste opp da han forstod at jeg hadde funnet noe jeg likte, og svarte bekreftende på at han kunne ta fra hverandre trerammen som lerretet var trukket rundt, slik at jeg kan få det med meg i bagasjen min når jeg reiser hjem til Norge. Han tok bildet under armen, og vi fulgte etter ham ned trappene, tilbake til første etasje. De rustne småspikrene ble trukket ut, og de fire rammedelene pakket inn i avispapir. Lerretet ble varsomt rullet sammen, krøllete, møkkete shillingsedler byttet eier, og bildet var mitt.

(30) - Kopi

Nå er vi ikke lenger opptatt av å lete etter skatter i de små forretningene vi passerer. Vi er bare opptatt av å finne veien til hotellet. Prøver å se om vi kan kjenne oss igjen, forsøker å finne et tegn på hvilken retning vi skal velge. Men vi er nok en gang helt på villspor.

– Der er butikken igjen, sier Ingelin.
Jeg stanser, og innser at vi er tilbake til utgangspunktet. Damen i butikken står med ryggen til, og ser oss ikke. Vi trekker oss hurtig rundt et hushjørne. Det blir for flaut å vise at vi er tilbake enda en gang.
– Da har vi gått i ring, konstaterer jeg. – Hvordan skjedde det? Jeg som synes retningssansen min pleier å være ganske god!

Skumringen er et sikkert tegn på at nattemørket er i ferd med å senke seg over Stone Town. Jeg sukker, ser meg rundt, speider diskret etter noen som kan tenkes å hjelpe oss. Valget faller på en gjeng med unge jenter i hijab som står og prater og ler.
– Excuse me, sier jeg når jeg kommer bort til dem.
Praten stilner, fem par øyne gransker oss.
– We are looking for a hotel in Shangani, sier jeg. – Do you know where we should go?
Jentene kikker på det elendige kartet mitt, veksler noen ord på swahili.
– I live there, opplyser en av jentene. – I’ll go with you.
– Oh, wow, thank you so much, sier jeg, lettet over at vi skal slippe å surre rundt lenger.

Mariam leder oss gjennom gatene, mens hun villig svarer på mine nysgjerrige spørsmål om henne selv, familien og livet på Zanzibar. I løpet av de tre månedene hun og søsknene har bodd her, etter å ha kommet hit fra Nairobi, har hun blitt godt kjent i Stone Town, og snart står vi i en gate jeg kjenner. Det er i denne gaten barndomshjemmet til Freddie Mercury ligger, og herfra vil vi lett finne veien til hotellet.
– I know where we are now, sier jeg.
Mariam stanser.
– Will you find your hotel from here?
– Yes, no problem, svarer jeg. – Thank you so much! I don’t think we would’ve found this place without your help!
– My pleasure, sier hun.
Jeg graver i lommene mine, finner noen mynter som jeg stikker i hånden hennes, hun smiler. Så forsvinner hun inn i folkemengden bak oss.

Mørket har pakket inn Stone Town, men denne gaten i Shangani er fremdeles full av liv.
Og vi er heldigvis fri fra labyrintens grep.

(56) - Kopi

Innleggsserie fra Tanzania

Dette innlegget er en del av en serie med reiseskildringer fra Tanzania. I ti innlegg på rad (i tillegg til to som er publisert tidligere) vil jeg ta deg med med på en opplevelsesrik reise gjennom landet.

Linker vil bli lagt inn når jeg kommer hjem og får internettilgang. Foreløpig kan du klikke deg inn på hvert enkelt innlegg ved å gå inn på kategorien Tanzania.

Tidligere reiseskildringer i serien:

Hvor går reisen videre:

  • Besøk på en krydderplantasje på Zanzibar
  • Landsbyliv og skilpadder på Zanzibar
  • Utsikt mot Kilimanjaro, en slange rundt halsen og inntrykk gjennom et bilvindu
  • Masaienes land – et glimt av en fremmed hverdag
  • Løvenes konge
  • Safari i hjertet av Serengeti
  • Safari i Ngorongorokrateret

__________________________________________________________________________________________________

Jeg besøkte Tanzania i september 2013.

__________________________________________________________________________________________________

Ikke gå glipp av noe – følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *