Ganvie – en livlig by på stylter i vannet
Hus og hjem, hoteller, skole og moské. Marked, husdyr og yrende folkeliv. På mange måter er Ganvie en helt vanlig by. Samtidig er den helt annerledes enn byer flest. Gatene er av vann, båter er eneste fremkomstmiddel og husene er bygget på stylter. Ganvie er en pulserende plass hvor man kan bruke mange timer bare på å observere folk og hverdagsliv.
Hvorfor bygge en by på stylter?
På 1700-tallet tok fon-folket fanger som de solgte til europeiske slavehandlere. For å unngå slavehandelen, flyktet tofinu-folket. De bosatte seg i enkle hus som de bygget ute i den grunne innsjøen Lake Nokoué. Der var de utenfor fon-folkets rekkevidde, fordi sistnevnte av religiøse grunner ikke kunne bevege seg ut på vannet.
I dag har Ganvie rundt 27 000 innbyggere, noe som gjør det til den største byen til vanns i Afrika. Det finnes også mindre styltelandsbyer på innsjøen.
Havnen i Abomey-Calavi
Vi ble hentet av en båt i den lille havnen i Abomey-Calavi. Dette er det vanlige startstedet for turer til Ganvie.
Et fiskersamfunn
De aller fleste innbyggerne i Ganvie lever av fisk. De fisker med garn, men driver også med en form for fiskeoppdrett.
Palmegrener stikkes ned i muddergrunnen, og når bladene begynner å råtne, samles fiskene for å spise av dem. Da kan fiskerne kaste ut nettene sine og fange store mengder fisk på en gang.
Husene i Ganvie
De fleste husene er bygget av bambus. Noen har stråtak, andre har tak av bølgeblikk. Stolpene som husene står på, råtner med årene og må derfor byttes ut etter en stund.
Fiskegarn
Det var fiskegarn å se overalt. Voksne og barn var ute i båtene sine for å sette garn, andre satt utenfor husene og ordnet med garnet. Noen steder hang det fiskegarn til tørk.
Flytende marked
Enhver afrikansk by har et fargerikt marked, også Ganvie. Her er selvsagt markedet flytende. Kvinner laster frukt, grønnsaker, krydder og fisk i båtene sine og padler til markedet for å selge varene. Noen har til og med bygget små tak for å unngå å smelte vekk i solsteken.
Båtsightseeing i Ganvie
Vi hadde allerede sett mye på vei til overnattingsstedet sentralt i byen. Etter å ha spist lunsj, dro vi ut med båten igjen for å se mer.
Denne dagen var både søndag og starten på innbyggernes nye år så vannet var fullt av båter med festkledde mennesker. Vi passerte mange båter der alle ombord var kledd i identiske, fargerike drakter, gjerne med tilhørende hodeplagg.
Ikke alle hadde vært på fest; for mange gikk livet sin vante gang der ute på innsjøen. Fyren på bildet nedenfor, samlet gress i båten sin.
Barna som vokser opp i Ganvie, blir tidlig vant med båtlivet, og padler gjerne rundt alene.
Mange av barna vinket og smilte til oss når vi passerte. Det gjorde i grunnen en god del av de voksne også.
Noen steder var det laget kunstig grunn av jord, andre steder var «bakken» flytende. Der kunne det i blant dukke opp en gris, geit eller høne.
En lang og farefull båtreise unna Ganvie, ligger Nigeria. Noen drar dit for å smugle med seg gule tønner med olje i nattens mulm og mørke. Den brukes til matlaging, strømgeneratorer og båtmotorer.
En flytende familieplanleggingsklinikk hadde de også i byen.
Moskéen på bildet over, er – så vidt jeg forstod – bygget på en kunstig øy. Kongestatuen på bildet under står også på fast grunn.
Vi var innom et galleri der det ble solgt malerier, t-skjorter og andre suvenirer.
To helt ulike broer – en i betong og en av trestokker.
Chez «M» – gjestehus med byens beste beliggenhet
Det finnes flere overnattingsmuligheter i Ganvie. Selv om jeg ikke har sett de andre stedene, tør jeg påstå at Chez «M» har den beste beliggenheten av dem alle. Den påstanden skal jeg snart begrunne, men først må jeg vise hvordan herberget så ut.
Det var ikke bygget på stylter, men på en platting som var støpt midt ute i vannet. Herberget bestod av flere bygninger rundt en gårdsplass.
Bygningene på de to nederste bildene, inneholdt soverom. Den turkise bygningen på bildet oppe til høyre, inneholdt restaurant/bar og suvenirbutikk i første etasje, mens andre etasje rommet spisesal og en veranda med forbidabel utsikt over styltebyen.
Rommet var ikke akkurat noen luksussuite. Plankegulvet knirket og inneholdt store sprekker der man kunne se ned til etasjen under. Dobbeltsengen var liten, kort og steinhard, men det var i hvert fall insektsenetting over den. Det var laken på sengen, men ikke noe jeg kunne ha over meg, så jeg måtte bruke egen lakenpose. Det viste seg imidlertid å være så varmt at det ikke var nødvendig å ha noe over seg.
Det var ingen dør inn til badet. Det var ikke vann i dusjen, men det var satt fram en bøtte med vann og øsekar. Kaldt vann i springen hadde vi derimot. Vannklosettet fungerte så vidt. Setet var skrøpelig, og lokket ramlet i ryggen på meg hver gang jeg satte meg ned.
Utsikten fra andre etasje i restaurantbygningen, er grunnen til at jeg mener Chez «M» har byens beste beliggenhet. Med en sentral plassering kunne vi skue utover en stor del av styltebyen. Det var kontinuerlig trafikk utenfor, og mens dette anses å være en ulempe når det er snakk om biltrafikk, var det en stor fordel her hvor transporten foregikk med båter. Det var så mye å se!
Dessuten så vi rett ned på brønnhuset hvor byens innbyggere henter vann. Vannet i innsjøen er salt på grunn av forbindelsen til havet, så ferskvann må hentes i brønnen. Både voksne og barn kommer med båter fulle av plasttønner og plastbøtter, stiller seg i kø og venter tålmodig på sin tur. Denne ettermiddagen var det så mange båter i kø at vi estimerte ventetiden til rundt halvannen time, basert på gjennomsnittstiden det tok for én båt å få med seg vann og gi plass til nestemann i køen.
Lang og fargerik kø.
Det var spennende å kikke ned på folk i båtene som passerte og se hva de hadde med seg, hvordan de var kledd og hva slags frisyrer eller hodeplagg de hadde.
Denne vakre kvinnen smilte og padlet helt rolig til tross for at båten var full av vann og så ut som den skulle synke hvert øyeblikk. Babyen sov fredfullt på ryggen hennes.
En rovfugl fløy rundt over hodene våre med et bytte i klørne. Snart ble vi vitne til at en annen fugl begynte å jage den for å rappe byttet.
Plutselig dukket det opp en svær båt fullastet med digre palmeblader som skulle brukes til å lage fiskefarmene jeg nevnte tidligere i innlegget. Alle bladene ble lagt i en stor haug ved siden av brønnhuset. Det tok laaaaaaang tid å få tømt båten.
Vi hadde direkte utsikt til solnedgangen, som ikke ble noen stor forestilling. Himmelen ble malt i duse pastellfarger, og den bleke, nesten usynlige solskiven forsvant brått inn i disen i horisonten. Men vi hadde jo allerede en hel hverdagslivsforestilling å se på, så savnet av solnedgangen ble ikke så stor.
Morgen i Ganvie
Neste morgen gikk jeg ut i god tid før frokost, mens det fremdeles var mørkt. Fra utsiktsverandaen kunne jeg fastslå at dagen allerede var i full gang der nede på vannet. Noen hentet vann, andre padlet forbi på vei for å sette garn eller selge varer på markedet.
Da det hadde lysnet, fikk vi også se masse båter med uniformskledde barn på vei til skolen. Transporten stod de for selv.
Avløp og søppel
Har du lurt på hvor innbyggerne gjør av avløpsvann og avføring? Vel, det slippes direkte ut i innsjøen. Lake Nokoué er ikke mer enn rundt to meter dyp, og på grunn av sterk ultrafiolett stråling fra sollyset, brytes visstnok alt raskt ned.
Dessverre havner også en del søppel i vannet. Som ellers i landet er plast et spesielt stort problem, siden det ikke brytes ned slik andre ting gjør. Avfallshåndteringen er dermed en utfordring som det må finnes en løsning på.
En favoritt
Besøket i Ganvie var blant mine favorittopplevelser på denne reisen. Så mye liv og farger, så annerledes, så fascinerende.
__________________________________________________________________________________________________
Nyttig informasjon
- Lonely Planet skriver i en guidebok fra 2002 at Ganvie har blitt så overlesset av turister at mange barn har begynt å tigge, gjerne i form av å la seg fotografere mot betaling. Det oppfordres til å ikke støtte opp om tiggingen. Personlig opplevde jeg verken at stedet var overlesset av turister (så bare noen veldig få andre) eller at noen prøvde å tigge.
- Vær varsom med fotografering av folk. Vi ble fortalt at mange tror at kameraet fanger sjelen, og de er derfor livredde for å bli fotografert. Mange (særlig kvinner, etter min erfaring) gjemmer ansiktet så snart de får øye på et kamera. Det er ikke nødvendigvis så enkelt å snakke med folk for å spørre om man kan ta et bilde, først og fremst fordi det gjerne er litt avstand mellom en selv og personen man vil ta bilde av, eller fordi det ikke er tid til å snakke når man befinner seg i en båt i fart. Vær da nøye på å se an reaksjonene på at du holder opp et kamera, og ta bare bilder hvis det ser ut som personen synes det er greit å bli fotografert.
__________________________________________________________________________________________________
Jeg besøkte Benin i januar/februar 2018.
__________________________________________________________________________________________________
Ikke gå glipp av noe – følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:
Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/
Instagram: @glimtavverden