Grotteby i Georgia

Georgia - Vardzia

Sør i Georgia, nær grensen til Armenia, finnes et sted jeg aldri hadde sett maken til. Oppe i en fjellside, hugget ut for flere århundrer siden, ligger det som en gang var et helt grottesamfunn. I dag er stedet kun bebodd av noen få munker, og deler av fjellsiden er åpen for besøkende. Dette ville jeg ikke gå glipp av.

Huleboerriket

Et samfunn i fjellveggen

Da vi stod nede på veien og betraktet de mange mørke, usymmetriske hullene i fjellveggen, virket det ikke så langt opp dit. Det har imidlertid vist seg å være lenger enn vi trodde. Vi har fulgt en asfaltert vei et godt stykke allerede; en vei som snor seg oppover i skarpe slynger og fører oss stadig nærmere målet. Når jeg kikker ned på bilene på parkeringsplassen, blir det helt tydelig at vi har klatret en del høydemetre, men når jeg løfter blikket, innser jeg at det fremdeles er et stykke igjen opp til de gamle grottene i fjellet.

Georgia - Vardzia

Georgia - Vardzia

– Drikkepause, sier Geirid og stanser, akkurat der asfalten erstattes av en smalere vei bestående av flate, ujevne steinheller.

Lett yr drysser fra himmelen, men solen skinner og gjør turen oppover til en varm anstrengelse. Jeg er ikke forberedt på regn, men så lenge det ikke blir noe mer enn de ørsmå dråpene som bare bidrar til å kjøle ned huden før de tørker vekk på et blunk, er det i grunnen helt greit med litt nedbør.

Georgia - Vardzia

Fra stedet hvor vi står, har vi utsikt mot både fjellsiden og dalen nedenfor, der det brune vannet i elven Mtkvari strømmer forbi på sin lange ferd mot Kaspihavet. Dalen er grønn og frodig, og det er ikke mange hus å se. Selve fjellsiden, der tallrike grotter ligger blottlagt på grunn av manglende yttervegger, er bratt, og består delvis av nakent fjell i grå og beige fargetoner, og ellers av gresskledde områder. På den svakt kuperte fjelltoppen vokser et og annet tre, og på nedsiden av grottene ligger små og store steiner som har løsnet og rast fra bergsiden i årenes løp.

Etter å ha fått i oss noen slurker vann, trasker vi videre på veien, som nå best kan beskrives som en steinhellelagt sti. Nå og da hører jeg at det rasler i det høye gresset ved siden av oss, men når jeg flytter blikket dit lydene kommer fra, ser jeg sjelden annet enn tørre strå, saftig gress og blå eller lilla markblomster. En gang fanges imidlertid oppmerksomheten min av en gekko som piler travelt av sted, og senere skal jeg bli litt ekstra henrykt når jeg får et flyktig glimt av en slange som forsvinner inn i villniset.

Georgia - Vardzia

Etter å ha tilbakelagt enda noen høydemetre, er vi oppe. Vi er i grottebyen i Vardzia.

En imponerende mengde grotter ble hugget ut her i fjellet Erusheti hovedsakelig i løpet av 1100-tallet. Opprinnelig ble det opprettet et forsvarsanlegg her, men ikke lenge etter ble stedet omgjort til et kloster. Klosteret utviklet seg med årene til å bli et bemerkelsesverdig stort grottesamfunn, bebodd av kan hende så mange som totusen munker og bestående av grotter som strekker seg omlag femhundre meter langs fjellsiden, i opptil nitten etasjer. Her fantes alt fra oppholdsrom og rom med ovner for brødbaking til små kapeller og en stor hovedkirke. Grottekomplekset inneholdt også en overveldende rekke vinkjellere, et klart bevis på vinproduksjonens framtredende betydning for klosterøkonomien.

Det skal visstnok ha vært rundt tretusen rom her i fjellsiden, men i dag er antallet litt over firehundre. Et jordskjelv i 1283 gjorde stor skade på fjellet, utraderte en betydelig andel av de opprinnelige grottene og førte til at gjenværende huler ble blottlagt.

Samfunnet oppe i fjellsiden ble forlatt på 1500-tallet, men i dag er noen av hulene bebodd av munker, og Vardzia er igjen et operativt kloster.

Georgia - Vardzia

Jeg bøyer hodet og entrer en av hulene. Når øynene mine venner seg til det dunkle lyset, ser jeg at rommet er lite, med støvete steingulv og ujevne vegger. Det er umulig å si hva slags rom dette har vært.

Nabogrotten er forholdsvis lik i størrelse og utforming, men langs veggene er det laget flere groper i gulvet.
– Hva tror du det ble brukt til? spør Geirid.
– Hmm. Jeg trekker på skuldrene. – Kanskje til vin?

Georgia - Vardzia

Georgia - Vardzia

Vi passerer en rekke lignende huler, smetter innom noen av dem, prøver å gjette hva de er brukt til. Jeg passer godt på så jeg ikke slår hodet i lave tak eller snubler i høye steinterskler, og er glad for at det er satt opp solide, men diskrete, rekkverk hele veien, for jammen er det bratt her oppe i fjellsiden.

Georgia - Vardzia

Ikke alle områder er åpne for besøkende; enkelte steder møter vi stengsler som hindrer oss i å gå videre. Noen ganger er det nok på grunn av sikkerhet, et annet sted er det tydelig at barrieren skal sørge for at munkene som bor i noen av hulene skal få være i fred. En hylle med potteplanter og en tuja i terrakottakrukke, samt et vindu med brede, brune karmer, er klare tegn på at ikke alle hulene er like tomme og forlatte som de vi har vært innom.

Ujevne trappetrinn og smale tunneler fører oss mellom de ulike nivåene i grottebyen. Solen skinner på fjellet og skaper et livlig spill av lys og skygger. Nå og da stanser jeg for å suge til meg inntrykk og betrakte utsikten. Den er virkelig upåklagelig. Elven i dalbunnen, grønnkledde fjellskråninger på den andre siden av elvebredden, et og annet hus, veien som snor seg i slake svinger der nede. Fjellsiden med det vanvittige antallet grotter, forbundet av et nett av trapper og gangveier.

For et spesielt sted!

Georgia - Vardzia

Når vi er blitt enige om at vi har sett nok, begynner vi på ferden tilbake. Før vi forlater grottebyen, må vi imidlertid stoppe ved kirken vi gikk forbi for en stund siden. På avstand markeres beliggenheten av to høye buer murt av firkantede steinblokker. I en av buene er det festet en trestokk, og fra den henger tre tynne kjettinger med støpejernsklokker i ulike størrelser og utforminger. Bak buene skjuler kirken seg. Veggene og taket utenfor kirkerommet er dekket av blasse, flassende malerier der motivene så vidt lar seg skjelne, og jeg blir stående og betrakte dem en stund før jeg beveger meg mot døren.

Georgia - Vardzia

Georgia - Vardzia

I Georgia bør kvinner ha langt skjørt og et sjal eller lignende over hodet ved besøk i klostre og kirker, så jeg drar omslagsskjørtet mitt opp av vesken og fester det rundt livet. På hodet har jeg et bredt hårbånd. Nå er jeg klar til å gå inn i kirkerommet bak meg, et eldgammelt rom hugget ut i stein, et rom som fremdeles er i bruk, så mange århundrer etter at grottebyen i Vardzia ble til.

Jeg entrer kirkerommet med andektighet, og med undring over hvordan samfunnet kan ha sett ut den gangen totusen munker levde her oppe i fjellsiden.

Georgia - Vardzia

__________________________________________________________________________________________________

Følg bloggen på Facebook: Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *