Da tre uker på togferie ble erstattet med to dager på hengekøyetur i Lillomarka

Yr har varslet om strålende sol på skjærtorsdag og langfredag. Slikt godvær må utnyttes. Med hengekøyer og turutstyr i sekkene forsvinner vi inn i marka, på stier fjernt fra hordene som har flyktet opp i skogen for å kjenne luft under vingene i en påske med koronarestriksjoner og hytteforbud. 

Når den lille turen blir det største eventyret

«Det er så lett», sa jeg en gang til ei venninne. «Det er bare å fikse billetter og overnatting, pakke og sette seg på et fly, og plutselig er man i en helt annen del av verden.»

Det føles som en evighet siden det var sant. En gang i mars var det som verden glapp mellom fingrene mine og smuldret vekk. Bare tanken på at jeg for øyeblikket skulle vært på en tre uker lang togferie i Øst-Europa virker absurd.

Verden er blitt så liten. I hvert fall har jeg bare tilgang til en ørliten del av den.

Stengte grenser, karanteneregler, hytteforbud, ingen unødvendige fritidsreiser, ingen kollektivtransport med mindre man absolutt må. Hold avstand. Vær alene. Vær hjemme.

Eller gå en tur.

Takk og pris for at vi fremdeles kan gå en tur!

Vi er heldige som ikke har fått ordre om å holde oss inne med mindre det er tvingende nødvendig å gå ut, slik det er i en rekke andre land. Dessuten er vi heldige med turmulighetene, selv i landets største by. Marka gir hovedstaden en real klem der den ligger som en svøpe rundt bygryten, med et finmasket nettverk av stier som inviterer til utforsking.

En overnattingstur i skogen framstår for tiden som det største eventyret som er oppnåelig for min del, og jeg nølte ikke da en kollega begynte å snakke om hengekøyetur. Hengekøyetur, det var selvfølgelig det som skulle bli påskeferien min i år!

Fra folkemylder til skjulte stier

Kyle og jeg er ikke de eneste som har funnet veien til marka denne solfylte skjærtorsdagen. Parkeringsplassen ved Badedammen på Grorud er smekkfull, og gule bøter er stappet inn under vindusviskerne på biler som har parkert ulovlig langs veien. Heldigvis blir det raskt en ledig plass til oss, og snart legger vi i vei oppover den brede grusveien som fører inn i skogen.

Her er folk overalt, og det er vrient å følge regelen om å holde avstand til forbipasserende. Vi har ikke gått lenge før vi bestemmer oss for å svinge inn på en nesten usynlig sti som fører oss vekk fra det som føles som en gruslagt motorvei gjennom skogen. Det viser seg å være et godt valg. Stien er nesten folketom.

Solen sniker seg mellom grantretoppene og skaper gylne flekker på trestammer og skogbunn.

Isen tviholder på tilværelsen i de mest skyggefulle delene av vannene vi passerer, og enkelte steder ligger blendende hvite snøflekker mellom trærne.

Etter å ha gått 5,2 kilometer via Nordre Aurevannsputten, kommer vi til Aurevann, som ligger på grensen mellom Oslo og Viken. Mens vi leter etter en fin leirplass på vestsiden av vannet, innser vi at vi ikke kommer til å bli alene i området i natt. Hvor mange som har slått opp telt eller festet hengekøyer mellom trærne rundt Aurevann er ikke godt å si, men det er ikke langt mellom hver gruppe. Likevel finner vi til slutt en skjermet plass nede ved vannkanten, med utsikt over til en folketom øy.

Etter at hengekøyene er på plass, er det på tide med middag og hvilemodus. Fra den andre siden av vannet høres høylytt skråling fra et av turfølgene, og de de to jentene som holder til femti meter bortenfor oss skravler rolig med hverandre nede ved vannkanten.

Når jeg legger meg til rette i hengekøya, hører jeg vinden ule under meg. Yr har meldt om vind på fire-fem meter i sekundet og temperaturer ned mot null grader om natten. Soveposen min har komfortgrense på pluss seks og ekstremgrense på null, og er egentlig ikke varm nok for denne aprilnatten, så jeg har forberedt meg godt. Plassert en silkepose inni soveposen, pakket meg inn i lag på lag med ull, lagt to fleecetepper og en skalljakke over meg og snørt soveposen godt igjen rundt hodet mitt. Under meg har jeg et liggeunderlag og et dobbeltbrettet teppe.

De mange lagene viser seg å være tilstrekkelig til å holde meg varm gjennom natten, med unntak av at føttene blir kalde den aller siste tiden. For å få varmen i dem, står jeg opp så snart solen titter fram mellom trærne på den andre siden av vannet.

Solskinnet får den morgenmørke vannflaten til å blinke.

Mens tærne tiner og solen varmer mot kroppen, foreviger jeg skogens små detaljer med kameraet.

Kyle overrasker med pannekaker til frokost. Pannekaker og kakao. Bedre kan det knapt bli.

Det er fint å ikke skulle rekke noe, og vi tar oss tid til henholdsvis boklesing i hengekøye og skrivestund ved vannkanten før vi pakker sammen og ser til at vi forlater stedet uten spor.

Været er like fint som i går, og stien like tørr. Derimot er den ikke så tydelig tråkket opp overalt, så vi får oss plutselig en tur på ville veier gjennom skogen. Men nettverket av stier er heldigvis såpass tett at det bare er å bevege seg i riktig retning til det dukker opp en sti.

Dagens etappe går via Breidsjøen, og selv om vi møter flere turgåere på stiene i dag enn i går, er det fremdeles ikke så yrende folkeliv her som på de brede grusveiene gjennom skogen.

Kyle skaper turstemning med flagg i sekken og Kvikk Lunsj til pausene.

Etter å ha vandret i litt over fire kilometer, kanskje mer, tatt i betraktning at vi en stund ikke visste hvor vi gikk, er vi plutselig tilbake ved Badedammen på Grorud.

Jeg er fornøyd.

Altså, det var ikke en tre uker lang togferie i Øst-Europa, det var jo ikke det.

Men i en absurd og innsnevret verden føles det nesten som jeg har reist til verdens ende.

__________________________________________________________________________________________________

Følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.