I Nelson Mandelas fotspor på Robben Island

IMG_3356 – Kopi

På torsdag skrev jeg om Lonely Planets reiseanbefalinger for 2018. De kommende dagene vil jeg publisere tilbakeblikksinnlegg fra noen av destinasjonene på listene. Først ut er Sør-Afrika, som har kapret tiendeplassen på listen over land man i følge Lonely Planet bør reise til i 2018.

Det begynner å bli noen år siden jeg var i Sør-Afrika. Landet var første stopp på en reise som gikk videre gjennom Namibia og Botswana til Zambia, med en svipptur innom Zimbabwe. Turen startet i Cape Town, og sammen med ei venninne hadde jeg et par dager til å utforske byen og omegn. Da ble det blant annet tid til å besøke Robben Island, øya hvor Nelson Mandela satt fengslet i en årrekke. Teksten nedenfor skrev jeg kort tid etterpå.

Så mange spor

Den lille øya med den store historien

Welcome to Robben Island». Guiden har stilt seg midt i bussen, og lar blikket sveipe over passasjerene før han fortsetter. “Robben Island. Nelson Mandela». Den veltalende, teatralske mannen legger trykk på hver stavelse i etternavnet til den kjente sørafrikaneren, og lar navnet bli hengende i luften i et par korte sekunder før han fortsetter å snakke. “Today, my friends, you are going to learn more about this island, which used to host one of the most well-known prisons in the world. I am your guide. Please ask every question you should have. Now, let’s go!» Guiden knipser, og bussjåføren reagerer umiddelbart. “Effektivt», mumler jeg til Lina.

Etter en snaut tolv kilometer lang båttur, har vi steget i land på en av verdens best kjente øyer. Robben Island ligger utenfor kysten av Cape Town, er paddeflat og har en størrelse på så vidt over fem kvadratkilometer. Vi har begrenset med tid, og skal fraktes rundt på øya i buss. Jeg føler meg som en ekte dusinturist som dilter etter alle andre og ser det aller nødvendigste på kortest mulig tid, men tidsnøden bidro til at valget ikke var utpreget vanskelig. Samlebåndsvarianten, eller ikke noe besøk på øya i det hele tatt. Når jeg tenker meg om, vet jeg faktisk ikke om det er tillatt å utforske Robben Island på egenhånd.

Sør-Afrika - Cape Town og omegn
Robben Island sett fra Table Mountain.

Himmelen er blå og skyfri, og jeg kjenner at forsommersolen varmer til tross for vinden som sveiper over den flate øya. I dag er første dag på flere uker at øya er åpen for besøk, får vi vite. Vinden har vært for sterk.

Tidligere i dag var Lina og jeg de aller siste som kom opp med kabelbanen til Table Mountain før den stengte på grunn av vind, og det var første dag på ukevis at banen i det hele tatt var åpen. I tillegg er vi nå altså blant de første på lang tid som får besøke Robben Island. I morgen tidlig reiser vi videre nordover mot Namibia. Det var i dag, eller intet besøk på Robben Island i det hele tatt. Det ble i dag. Flaks.

IMG_20161205_221349 Sør-Afrika Cape Town
Cape Town og Table Mountain sett fra Robben Island.

Robben Island har siden midten av 1700-tallet blitt benyttet som fengsel og til å isolere mennesker fra omverdenen. Her har spedalske blitt isolert i en egen koloni, og kriminelle og politiske fanger har vært holdt fanget under streng bevoktning. Den mest kjente av fangene er uten tvil Nelson Mandela, som satt her ute i 18 av de 27 årene han var fengslet.

Mens bussen ruller av gårde på øyas grusveier, forteller guiden ustoppelig, men fengslende interessant, om denne lille øya med den store historien. Nå og da stanser vi og forlater bussen for å ta natur, utsikten mot Cape Town og Table Mountain, kirken, gamle forsvarsverk eller steinbruddet der fangene måtte jobbe, nærmere i øyesyn.

Sør-Afrika - Cape Town og omegn

“Is there anyone from the Netherlands with us today?» Guiden står i midtgangen med en mikrofon og lar blikket vandre fra den ene turisten til den andre. Et par hender rekkes i været, og et bredt smil blottlegger mannens gulhvite tannrekke. “The Dutch people, my friends, had a great influence on this country, and of course this island. Even the name of the island is Dutch for seal island. The Dutch settlers, my friends, were the first to use the island as a prison, probably in the mid-17th century».

Mannen har en fascinerende formidlingsevne, med dramatisk artikulasjon og en tilsynelatende uuttømmelig kilde til kunnskap, og hver setning krydres med effektfulle, sekundkorte pauser. Etter å ha fortalt om nederlendernes tilknytning til øya, henvender han seg til en av passasjerene og spør hvor han kommer fra. Jeg hører ikke svaret, men får snart vite det. “Ah, you’re Portuguese. My friends, in 1488 this island was utilized by Portuguese sailors. Bartolomeu Diaz was the first to arrive, they say. Vasco da Gama probably came here too».

Slik fortsetter han. Til de britiske gjestene forteller han historier om hvordan britiske kolonister tok makten fra nederlenderne, det indiske paret får ham til å fortelle om øyas viktige rolle når det gjaldt matforsyninger for skipene som var på vei rundt afrikas sydspiss på vei til India. Vi får høre at det under 2. verdenskrig ble bygget forsvarsanlegg på øya for å beskytte Sør-Afrika fra tyskerne, og vi hører om politiske fanger fra Namibia. Mannen synes å ha en historie å knytte til hvert eneste land.

“Fascinerende», mumler jeg til Lina. “Mannen øserut kunnskap om hvor-som-helst. Alle land. Og knytter det til øya. Hvordan klarer han det?» Lina rister på hodet. “Imponerende, ja.»

Guiden myser bakover i bussen. “Any other countries, my friends?» På dette tidspunktet gjetter jeg at mannen har snakket om minst 20 land fra alle kontinenter, men det virker ikke som det er noen andre nordmenn her. Jeg må ta ansvar selv. “Norway», sier jeg. “Ah, Norway. Gerhard Armauer Hansen. You know?» Jeg rister på hodet. “This island was used as a colony for people with leprosy, also known as Hansen’s disease. A chronic disease caused by the bacteria mycobacterium leprae. Hansen was the first person to describe this bacteria, back in 1873.»

“Visste du?» spør jeg. Sykepleieren Lina rister på hodet. “Aldri hørt om mannen, jeg.»

Bussen stanser, og mannen peker ut. “Now, this is the quarry. Let’s go.»

Her, i steinbruddet, måtte politiske fanger arbeide åtte timer om dagen, fem dager i uken, til tross for at steinsorten de utvant var ubrukelig til det meste. Arbeidet var tungt, og førte til store helseskader på lunger og øyne på grunn av steinstøvet og det sterke sollyset. Likevel kunne dagene i steinbruddet være av stor betydning for fangene. Det var her de snakket sammen, og kunnskap ble formidlet og ervervet. Det var ikke uten grunn at steinbruddet ble kalt universitetet.

Snart ruller bussen videre på grusveiene, mot selve fengselet. Gjennom bussvinduet ser jeg kaniner i hopetall. Guiden har allerede fortalt om den uhorvelige mengden kaniner som hopper rundt mellom trærne på øya; visstnok er de blitt så tallrike at de utgjør en alvorlig trussel mot grunnvegetasjonen, og bestanden må slaktes ned.

Sør-Afrika - Cape Town og omegn

Så er vi i fengselet, bak gjerder og piggtråd, i lave, stusselige bygninger. Her satt Mandela i 18 år, i en celle på seks kvadratmeter utstyrt med et liggeunderlag, noen ulltepper, et metallkrus og et fat, og en bøtte til å gjøre sitt fornødne i. Som alle andre fanger ble han ved ankomst til øya fratatt navnet sitt og tildelt et nummer. 46664 skulle være Mandelas nye navn. Kontakten med omverdenen var minimal, brev ble sensurert ved at det meste ble klippet bort, og besøk kunne de fleste bare drømme om. Her satt han, mannen som er blitt en legende, kjent over hele verden, det levende symbolet på håp om en bedre fremtid, mannen som ikke lot seg kue av apartheid.

Når ferja litt senere forlater øya og setter kursen mot fastlandet, er bildene av Mandela, fengselscellen og steinbruddet spikret fast i hukommelsen. I dag er det turister, og ikke fanger og syke, som kommer til øya. Robben Island er oppført på UNESCOs liste over verdensarven, og apartheidtiden er historie. Mandela er en aldrende mann, og sporene han satte ute på den flate, forblåste øya er bare noen få av alle de synlige skrittene han har tatt i løpet av livet han har levd. På samme måte er hans skritt bare noen få av de utallige skrittene som er tråkket her ute. Så mange mennesker opp gjennom tidene, så mange livshistorier, så mange skjebner på en liten øy.

Så mange spor.

Sør-Afrika - Cape Town og omegn

__________________________________________________________________________________________________

Les flere innlegg om Sør-Afrika:

__________________________________________________________________________________________________

Jeg besøkte Robben Island i august 2009.

__________________________________________________________________________________________________

Ikke gå glipp av noe – følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.