Jeg glemte optimismen et sted i 2020-kaoset

Det er jammen godt vi ikke visste hva som ventet da vi ønsket et nytt desennium velkommen for ett år siden. Vi hadde forventninger og ønsker for det nye året, og spikret små og store planer. Så stupte verden inn i en koronapandemi med et brutalt mageplask, og ti måneder senere kaver vi fremdeles under vannflaten et sted.

Det siste året har gått uendelig langsomt, men samtidig så forunderlig fort, og plutselig var det nyttårsaften igjen.

Nyttårsaften var veldig fin. Jeg var sammen med superkoselige folk og fikk servert aldeles nydelig mat, mens snøen lavet ned utenfor vinduene og farget verden hvit.

Men da nyttårsrakettene eksploderte i forbigående fargesymfonier mot den nattsvarte himmelen, tenkte jeg på at årsskiftet alle har lengtet så desperat etter ikke utgjorde noen magisk overgang til noe bedre. For ingen ting blir forandret med det første, selv om vi forsøker å lukke døren til 2020 med et smell bak oss og stenge den med aldri så mange låser. Pandemi og smitteverntiltak presset seg gjennom sprekken under døren og fulgte i hælene på oss inn i det nye året.

I likhet med de fleste andre er jeg så innmari ferdig med 2020. Samtidig er jeg ikke klar for 2021. Helst skulle jeg spolt tiden tilbake og fått det siste året på nytt, uten pandemi. Det føles som jeg har mistet et år, og nå er jeg redd for å miste 2021 også.

«Jeg trodde det bare var meg som er pessimistisk», sa en kollega for noen dager siden, da jeg beskjemmet hadde innrømmet at jeg ikke har de helt store forventningene til det kommende året. Hun fortsatte: «Alle andre har skikkelig tro på 2021, og så kommer jeg og er bare negativ, liksom». Jeg lente meg bakover i kontorstolen min med et sukk. «Da er vi i hvert fall to», sa jeg. Og så lo vi litt, av oss selv og av den absurde situasjonen som har blitt vår høyst ufrivillige hverdag.

I mars trodde nok de fleste at smitteverntiltakene ville legge beslag på et begrenset antall dager av livene våre. Det var greit. Et skippertak skulle vi klare, og det var jo flaks at det skjedde mens dagene var lyse og sommeren rett rundt hjørnet.

Men det ble ikke noe skippertak, og det som var lett i mars og april, er tungt ti måneder senere.

Det er tungt å stå opp om morgenen og gå til jobb i mørket, for så å traske samme vei tilbake etter at det har blitt mørkt igjen. Veien virker så lang nå i forhold til i mai, og kollektivtransport har jeg glemt hva er.

Det er tungt å ta fatt på enda en dag med regn, grå himmel, mørke og kulde, når jeg lengter etter å kjenne solen varme mot ansikt og nakne legger, men vet at det er lenge til det skjer, fordi det er vinter i Norge og resten av verden bare finnes utenfor en usynlig, ugjennomtrengelig mur.

Det tungt å holde avstand og unngå nærkontakt, for jeg har knapt gjort annet i året da kohort og sosial distansering ble integrert i språket vårt og sosialt samvær plutselig ble flyttet til Messenger og Teams. Også den tradisjonelle grøtfesten før jul ble selvfølgelig gjennomført via Teams, og gjennom skjermen ga vi hverandre en oppdatering på hvordan livene våre er i disse tider. «Jeg har ikke fått en klem siden begynnelsen av august», sa en av de andre, som også bor alene, og smilte oppgitt. Hun med samboer og foreldreparet med to barn nikket medfølende. Og i et par korte sekunder følte jeg meg nesten heldig. Jeg fikk jo klem i november. Og i begynnelsen av september.

Det er til og med tungt å finne ordene som pleier å komme så enkelt når jeg setter meg ned foran laptopen. Ordene har forsvunnet. Jeg trenger dem, og prøver å finne dem igjen, men det er som om hjernen min har fått nok av verden og gått i dvale.

Alt går litt langsommere nå enn i mars. Alt unntatt tiden som forsvinner mens jeg lengter etter å sette meg på et tog til Trondheim for å omfavne farmor, lengter etter å invitere hvem jeg vil til middag, lengter etter å samle så mange fine folk at noen må sitte på gulvet, lengter etter å omfavne venners barn i stedet for å kikke på dem fra en meters avstand eller gjennom en skjerm, lengter etter å sitte side om side med andre på en konsert, reise hvor jeg vil, ta kollektivtransport når jeg skal et sted eller å bare stikke innom en butikk uten å vurdere om det virkelig er nødvendig.

Mens pressekonferansene i vår og sommer ble fulgt med ørene på stilk, orker jeg nå så vidt å se på politikere og helsemyndigheter som med alvorlige miner informerer om smittetall og smitteverntiltak. Jeg er så trøtt av pandemi, smitteverntiltak og restriksjoner, av smittetall, dødstall og R-tall, av meteren, kohorter og sosiale bobler.

Og hver gang jeg nevner hvor møkklei jeg er, føler jeg meg skamfull og utakknemlig, for hva har vel jeg å klage på, jeg som ikke har vært syk et sekund i 2020, som ikke har vært i karantene, som ikke kjenner noen som er hardt rammet av korona, som har et trygt sted å bo, som har folk som bryr seg om meg, som har en sikker jobb, som ikke har hatt mer enn ti dager med hjemmekontor til sammen i året som har gått, og som får møte verdens beste kolleger selv om vi må holde to meters avstand ved hjelp av nøye oppmerking på gulvene.

Jeg vet at det er lys i enden av tunnelen, men jeg har ingen erfaring med så lange tunneler, og ingen kan fortelle meg hvor lenge det er til jeg kan snuble ut i blendende dagslys. Men den brått så kjente helsedirektøren Bjørn Guldvog uttalte nylig at det er mulig vi kan begynne å avvikle énmetersregelen i løpet av sensommeren eller høsten, hvis vi er heldige. Og i dag har myndighetene hatt atter en pressekonferanse for å informere om skjerpede smitteverntiltak. De kaller det en sosial pause som i første omgang skal vare i to uker.

To uker. Det sa de 12. mars også. Kjære myndigheter, jeg har hatt sosial pause i ti måneder!

Det er faktisk ganske utmattende å jobbe dugnad døgnet rundt i ti måneder, men det er bare å brette opp ermene og jobbe videre med å holde hodet over vann i det nye koronaåret. Det skal gå, det også, til tross for at kroppen er matt, hjernen er i dvale og jeg har glemt optimismen et sted i 2020-kaoset.

Selvfølgelig går det. Men for å være ærlig er jeg egentlig klar for 2022.

Og jeg lurer på hvor langt ut i 2021 vi må komme før jeg kan få en klem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.