Landsby i de tadsjikiske fjellene

I en dal i Tadsjikistan, ved enden av en lang, humpete, svingete og til tider litt småskummel grusvei med fjellvegg på den ene siden og stup på den andre, ligger den lille landsbyen Sarytag. Landsbyen er omgitt av flotte fjell og frodige blomsterenger – og i buskene lusket et dyr det ikke hadde falt meg inn at jeg skulle komme i nærheten av.

To netter på gjestehus i utkanten av landsbyen. Det var dette som ventet oss da utsikten over Sarytag åpenbarte seg foran oss for første gang. Vi ankom kort tid før solen gikk ned, men dagen etter var det tid for å utforske omgivelsene. Den første turen vi gikk denne dagen skal jeg fortelle om en annen gang, for jeg vil starte med turen vi gikk i selve landsbyen.

Gjestehuset vi bodde på ser du midt på bildet nedenfor. Flott beliggenhet, ikke sant?

Sarytag har rundt 300 innbyggere, og folk lever stort sett ganske enkelt. Klær vaskes for hånd, vann må hentes og bæres hjem og esler brukes som fraktdyr.

Stedet er et godt utgangspunkt for fjellvandringer, og det finnes noen få gjestehus hvor man kan overnatte.

Da vi kom til den knøttlille landsbybutikken, satt det to menn utenfor. Det virket som de hadde oversikt og muligens også kontroll over det meste i landsbyen. Butikken var stengt, men mennene sørget for at den ble åpnet slik at vi kunne kjøpe det vi trengte av drikke og snacks.

Som seg hør og bør i Tadsjikistan henger en plakat med bilde av presidenten på butikkveggen. Slike plakater så vi i hopetall langs veiene i landet.

Utenfor butikken sørget Daniel for at medbrakte ballonger ble blåst opp og delt ut, til barnas store lykke. Ryktet om at det var ballonger å få spredde seg raskt.

Vi tuslet videre i solskinn gjennom landsbyen, og plutselig befant vi oss i utkanten av den. Landsbyen er ikke særlig stor, som sagt.

Vi møtte flere barn, så nye ballonger ble blåst opp.

Naturen var virkelig vakker, med flotte fjell i ulike fargesjatteringer, en brusende elv, bølgende gressletter, masse markblomster, røde valmueenger og tepper av lilla fuglevikke og gule smørblomster.

Jeg tuslet i mitt eget tempo et stykke bak de andre og nøt synet av omgivelsene og tok bilder, og Keith, som er profesjonell fotograf, gikk noen titalls meter bak meg. Etterpå, da vi var samlet igjen, viste han meg et bilde han hadde fått tatt av en bjørnerumpe. Altså, en liten, men helt ekte og høyst levende, brunbjørn hadde sprunget ut fra en busk like ved stien vi hadde gått på og spurtet av sted. Herlighet, hadde jeg bare gått bittelitt saktere, så hadde jeg sett den, jeg også. I stedet lå vel den og fulgte godt med på hvert skritt jeg tok forbi skjulestedet dens, tenker jeg.

Den naturen, altså! Det var så nydelig!

Til slutt måtte vi over en vaklende hengebro for å komme tilbake til gjestehuset.

Det finnes nok veldig mange flotte steder som dette i Tadsjikistan – 93 % av landet er nemlig dekket av fjell. Frister det med et besøk?

__________________________________________________________________________________________________

Følg bloggen:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden