Blandede følelser etter landsbybesøk i Togo

IMG_8520 – Kopi

Et enormt, hult baobabtre, stilige leirhus og en danseoppvisning. Og veldig mange pågående og slitsomme folk. Etter besøket i den vesle landsbyen nord i Togo, satt jeg igjen med blandede følelser og mange tanker.

Det er en av disse dagene da vi har sittet på trucken i flere timer. Noen korte stopp har det riktignok blitt, men nå er det tid for det som kanskje skal bli dagens høydepunkt. Vi har allerede sett en del av de spesielle leirhusene som dette området i Vest-Afrika er kjent for, og nå har vi stanset i en bitteliten landsby for å ta slike hus nærmere i øyesyn. Vi skal sågar få komme inn i et av dem. Jeg hopper entusiastisk ut av trucken og følger etter de andre.

Solen steker ubarmhjertig; det er hett og tørt her i innlandet på denne tiden av året. Jeg er gjennomvarm før jeg har gått femti meter. Dette kan bli slitsomt.

IMG_8387 – Kopi

Vi har ikke gått langt før vi er omringet av en gjeng med mennesker. Det er ikke noe uvant med dét, vi har mye erfaring med å bli oppsøkt og iakttatt av nysgjerrige folk. Likevel er det annerledes denne gangen. Her vil de fleste selge små suvenirer til oss. Ikke bare vil de det, de framstår ganske desperate etter å huke tak i oss og vise oss hva de har å selge. De flokker seg rundt oss, prikker oss på skulderen, napper i klærne våre, tar oss på armen. Og når vi kommer fram til det gigantiske baobabtreet som står på en høyde et lite stykke unna der trucken parkerte, stiller alle disse menneskene seg opp sammen med oss og legger varene sine utover på bakken.

Vi prøver å høre etter når guiden fra landsbyen snakker om baobabtreet, men blir stadig distrahert av landsbyboerne. Snart hører jeg fnising bak meg, tre-fire tenåringsjenter har stilt seg opp der, skumper litt borti meg, tar meg på armen, jeg overser dem og prøver å lytte til guiden. Så, helt uten at jeg er forberedt på det, stikker ei av jentene en pipe inn i munnen min. I ren refleks slår jeg vekk armen hennes, snur meg mot jentene og freser stop. De fniser og ser ut til å more seg over reaksjonen min. Jeg kjenner følelsene bruse i kroppen. Følelser jeg ikke ønsker å kjenne på. Jeg er lei av disse menneskene, jeg er irritert på dem, og jeg vil ikke være det. Jeg vil ikke være det.

Jeg prøver nok en gang å konsentrere meg om hva guiden sier om treet, men snart blir han avbrutt av at det plutselig bryter ut en heftig diskusjon i gruppen. Jeg får ikke med meg hva det handler om. Forsøk på å roe ned situasjonen fører ingen vei. Det er veiving, roping, sinte stemmer. Til slutt lykkes noen med å stilne krangelen, og vi kan fokusere på baobabtreet igjen.

Oppdatering: Se kommentar fra Ingelin (under innlegget) angående hva bråket handlet om.

Collage landsby i Togo 1

Det eldgamle baobabtreet er hult, og det er plass til en rekke personer der inne samtidig. Faktisk har folk bodd der inne en gang i tiden. Men ikke nå. Nå er treet en turistattraksjon for dem som måtte finne veien til denne bortgjemte kroken av landet.

Mannen som vokter inngangen passer på at alle som vil smette inn gjennom den smale sprekken legger igjen en mynt i kjelen som er plassert på en pinne som lener seg inntil treet.

Jeg låner en mynt av Jacklyn, slipper den ned i kjelen, bøyer hodet og smyger meg sidelengs inn i treet.

IMG_8374 – Kopi

Hulrommet er overraskende stort, og det er høyt under taket her inne. En gutt dukker opp og klatrer med lette, vante bevegelser flere meter opp på innsiden av treet. Han setter seg i en åpning der sollyset slipper inn og lyser opp rommet.

IMG_8363 – Kopi

Når alle som ønsker det har vært inne i treet og fotografert det fra både utsiden og innsiden, beveger vi oss videre.

Bakken er knusktørr og støvete, gresset brunt. Husene rundt oss er laget av jord, gress og vann ved hjelp av bare hakke og spade, noe som gjør at veggene er i samme brun- og beigetoner som omgivelsene. Takene er laget av tørkede strå.

Collage landsby i Togo 2

IMG_8400 – Kopi

IMG_8405 – Kopi

Alle menneskene som samlet seg ved baobabtreet, ser ut til å følge etter oss. De har slett ikke gitt opp håpet om å få solgt noe, kanskje bare en liten ting. Noen av dem oppsøker meg, tar tak i armen min, sier noe på fransk, jeg rister på hodet. Jeg skal ikke ha noe. De gir seg sjelden etter første forsøk. Napper i klærne mine. Jeg rister på hodet igjen, går videre. Jeg skal ikke ha noe. Vil ikke ha noe. Vil ikke. Orker ikke. Gå vekk.  

IMG_8412 – Kopi

IMG_8458 – Kopi

Så er vi framme ved huset vi skal få utforske nærmere. Det ligger oppe i en slak skråning, som om det overvåker de omkringliggende husene. Døråpningen er smal. Jeg smetter inn i mørket. Her nede er det svalt. Dette er etasjen hvor husdyrene gjerne har tilholdssted når de skal være innendørs.

IMG_8450 – Kopi
Foto: Ingelin (søster).

Vi skal opp i annen etasje. Opp noen trapper, krumme ryggen, bøye hodet, så er vi på hustaket. Der oppe er soverommene, med små, runde døråpninger som man må krype baklengs inn i, og et kornlager med åpning på toppen. Matlaging skjer på en grue midt på taket.

Collage landsby i Togo 3

Selv ikke her slipper vi unna selgerne. Noen av dem har fulgt etter oss og lagt ut varene sine mellom soverommene.

IMG_8444 – Kopi

Jeg sørger for å være en av de siste som forlater huset. Mens jeg fotograferer omgivelsene, kommer svenske Mattias bort og snor kameraet ut av hendene mine.

– Du måste ha några bilder av dig själv också, fastslår han.

Jeg ler og sier meg enig, smiler så pent jeg kan der jeg står og håper det ikke vil synes på bildet hvor varm og ufresh jeg føler meg.

IMG_8463 – Kopi
Foto: Mattias Olofsson.

Så haster vi etter de andre, som har stanset og samlet seg i skyggen av noen store trær. Jeg slår meg ned ved siden av Ingelin, og de neste minuttene fylles med musikk og dans. Vi klapper rytmen sammen med lokalbefolkningen, og følger med mens den ene etter den andre trer inn i ringen og rister taktfast på hele kroppen med bevegelser som stive besøkende fra det kalde nord bare kan drømme om å få til.

IMG_8487 – Kopi

IMG_8478 – Kopi

IMG_8494 – Kopi

IMG_8507 – Kopi

Det begynner å bli tid for å komme seg videre mot grensen til Benin. På vei tilbake til trucken, passerer vi en mann som er i full sving med å bygge et nytt matlager.

IMG_8511 – Kopi

IMG_8518 – Kopi

IMG_8520 – Kopi

Jeg knipser enda noen bilder av stilige hus før jeg sier meg fornøyd og rusler videre mot trucken.

IMG_8529 – Kopi

De mest ivrige selgerne roper til oss og vifter med varene sine helt til trucken har kjørt. En av de andre i reisefølget sukker og kommenterer hvor uvanlig det er at folk i denne delen av verden er pågående. Jeg nikker.

– I was so frustrated, and I don’t want to react that way, fastslår jeg. – I know they are probably desperate to earn some money, and I know they probably really need the money. I just wish they would realise that this is not a good way to do it.

Landsbyen med det hule baobabtreet og de spesielle leirhusene forsvinner bak oss. Jeg sitter igjen med blandede følelser, tenker at stedet hadde vært en perfekt turistattraksjon dersom de innpåslitne selgerne ikke hadde vært der. Men kanskje er det viktig å kjenne på disse følelsene også. For verden er ikke bare idyll, vakre steder og annerledes boliger. Verden er også et sted der folk kjemper for å skaffe seg noen ekstra mynter. Kanskje de lykkes i dag, kanskje i morgen.

Er det greit å bli irritert på noen som gjør sitt beste for å lykkes med noe sånt?

 

__________________________________________________________________________________________________

Les mer om denne reisen:

__________________________________________________________________________________________________

Jeg besøkte Togo i januar og februar 2018.

__________________________________________________________________________________________________

Ikke gå glipp av noe – følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *