Masaienes land – et glimt av en fremmed hverdag

(72) - Kopi

Masaienes land

Et glimt av en fremmed hverdag

Femten menn står på en rekke foran oss. Alle er kledd i ensfargede eller rutete tøystykker i rød- og blåfarger, som er knyttet rundt livet og over skuldrene. På føttene har de hjemmelagede sandaler, rundt hals, håndledd og ankler er det festet fargerike kjeder av små plastperler. Det svarte håret er klippet så kort det er mulig, og enkelte har svære hull i øreflippene; det må ha tatt mange år å få utvidet hullene så mye. Hver og en av de høye, slanke mennene holder en trestokk i hendene, stokker som rekker dem om lag til skuldrene. Med stemmene tryller de fram lyder og rop som til sammen danner taktfaste rytmer og en slags melodi. Musikken fyller kroppene, som beveger seg til den med dans og klapping. Etter hvert blir rekken omformet til en halvsirkel, og etter tur tar mennene et par skritt fram og hopper høyt med samlede ben, så støvet virvler opp fra den knusktørre bakken.

Jeg forstår ikke at det er mulig å hoppe så høyt.

Collage masailandsby 3

Ved siden av mennene står rundt tjue kvinner, også de på rekke, med like kort hår og kledd i samme type tøystykker, noen også i lilla. Rundt halsen har de perlekjeder og store halsringer av små perler. Prangende ørepynt henger fra ørene, og noen av kvinnene har en slags hodepryd med dinglende pynt. Et par av dem har småbarn på ryggen, festet i tøystykker. Også kvinnene deltar i rytmene, sangen og dansen.

(65) - Kopi

Vi er på besøk hos masaiene, og dette er deres velkomsthilsen.

Nede i en tørr dal, der fargepaletten domineres av gult, beige og brunt i tillegg til blasse grønnfarger, ligger en av de mange små masailandsbyene i området. Da vi kom kjørende ned fra fjellet, så vi den sirkelformede landsbyen på lang avstand nede i dalbunnen.

Helt siden vi forlot Arusha i dag morges, har det vært tydelig at vi befinner oss i masaienes land. Langs veien har vi sett en rekke masaier, lett gjenkjennelige i sine tradisjonelle kleder i rødt og blått. Vi har passert gjetere med flokker av geiter og kveg, og flere landsbyer tilsvarende den vi besøker nå.

Akkurat denne landsbyen skulle vi altså ikke bare kjøre forbi. De tre safaribilene har stanset, vi har jumpet ut i den brennende solen, og masaiene som bor her er så vidt i gang med å gi oss et glimt inn i deres verden.

(84) - Kopi

Jeg smiler av Robert og Tim, som har trådt inn i halvsirkelen for å prøve seg på hopping sammen med masaiene. Så løfter jeg kameraet og zoomer inn på en av kvinnene. Hun er gammel, ansiktshuden ligger i dype folder, preget av alle timene solen har fått herde den. Så flytter jeg fokuset igjen, over på en baby som sover i et rutete klede tett inntil morens rygg. Den vesle hånden hviler mot den voksnes skulder. To fluer kravler over barnets kinn, men barnet lar seg ikke forstyrre verken av fluene, rytmene eller ringlingen i kvinnenes smykker.

(75) - Kopi

Etter hvert stilner musikken, dansen dør hen, og vi blir vist inn i masailandsbyen. Inn i enkangen, som er masaienes ord for bosetning. Rundt den vesle landsbyen er det bygget et bredt gjerde av akasiekratt med spisse torner for å beskytte mot rovdyr. Et par åpninger i gjerdet fører inn til en flat, hardpakket plass av støvete jord. Midt på området er et inngjerdet område der dyrene kan holdes trygt om natten. I en ring langs akasiekrattgjerdet står buede jordhytter, med reisverk av tynne trestokker og kvist, dekket av en blanding av jord, gress, aske, urin og kumøkk. Sistnevnte skal sikre at taket er vanntett. Alle hyttene er like store, omtrent fem meter lange, tre meter brede og halvannen meter høye, og alle har samme form. Utenfor en av dem sitter to kvinner sammen med et par unger, ved en annen står tre menn med bena i kryss, slik jeg husker jeg la merke til at masaiene i Masai Mara pleide å gjøre da jeg var der for ti år siden.

(127) - Kopi

Collage masailandsby 4

Akkurat som jeg håpet, viser det seg at vi skal få se hvordan boligene ser ut innvendig. Vi deler oss i grupper på to og tre, og får hver vår omviser. Snart bøyer jeg ryggen og følger etter en masaimann inn i en av de små jordhyttene. En stram lukt slår mot meg når jeg kommer inn, og mangelen på lyskilder gjør at det tar litt tid før øynene mine tilpasser seg den store overgangen fra sollyset utenfor. Vi er kommet inn i et knøttlite rom, og helt innerst er det laget en seng som visstnok rommer både en kvinne og flere barn. Mennene bor egne hytter.

Jeg setter meg ytterst på sengekanten, mellom Ingelin og Aaron, og tar boligen nærmere i øyesyn. Først nå oppdager jeg at det er en bitteliten åpning i taket som slipper inn strimer av lys. Midt på gulvet er restene av et bål, og langs veggen står et smalt bord med en blå plasttallerken, to plastkopper og en velbrukt stålkasserolle. Under bordet ser jeg enda en kjele og en møkkete bøtte, og ved siden av står en skitten plastdunk som en gang har vært hvit og som sannsynligvis blir brukt til å oppbevare vann. I et hjørne står en like skitten, gul plastdunk. Ellers er det ikke noe særlig her.

Collage masailandsby 5

Mannen som har tatt oss med inn hit forteller om hvordan hyttene er konstruert, og om hverdagslivet her i landsbyen, om matlaging og døgnrytme, om vedsanking og vannhenting, om husdyrhold og gjeting.

Masaiene er et semi-nomadisk folkeslag som holder til i grensetraktene mellom Kenya og Tanzania. Samfunnet er patriarkalsk, og man har ulik status basert på alder og hvilke overgangsritualer man har vært gjennom. Kvinnene bygger hus, lager mat og passer barn, mennene har ansvaret for viktige avgjørelser, sikkerhet og gjeting av dyrene. Masaiene holder kveg, sauer og geiter, og blir boende på ett sted til området er nedbeitet og de må flytte for å finne nye beitemarker. Dyrene har tradisjonelt dekket folkets behov for mat og drikke, men i dag bruker de også andre matvarer, som ris og poteter.

Som så mange andre folkegrupper rundt omkring i verden, har masaiene opplevd at deres opprinnelige levesett har blitt vanskeligere å opprettholde med årene. Utviklingen av den moderne verden når fram også hit ut i villmarken, landområdene der de har bodd i århundrer er innskrenket og myndighetene har forsøkt å tvangsflytte mange av masaisamfunnene. Flere masaier har blitt bofaste, og de fleste er tvunget til å ta del i landets økonomi med kjøp og salg for å skaffe seg mat. Noen har også begynt å dyrke blant annet mais, en praksis som kulturelt sett pleide å ses på som noe negativt. Framtiden avhenger ikke lenger bare av masaiene selv, men også av myndighetenes behandling av folket.

Collage masailandsby 1

Jeg lytter til det som blir fortalt, før vi smetter ut i dagslyset igjen. Vi passerer utstillingen av fargeglade smykker lik dem masaiene selv bærer, en døsende hund og noen geitekillinger som hviler i skyggen og lekent smaker på perlekjedene som henger lavest. Følger etter en mann gjennom akasiekrattgjerdet, og får øye på en firkantet stråhytte på utsiden av enkangen.

Det er skolen.

Inne i stråhytta venter barna på oss. Den aldersblandede gruppen sitter tett i tett på to benkerader foran i et hjørne av det lille rommet. På veggen henger en dypgrønn krittavle, der blant annet alfabetet er skrevet med hvite blokkbokstaver. Dagslyset slipper inn gjennom veggene og gjør det mulig å se hva som står på tavlen.

Collage masailandsby 2

Vi stiller oss bak barna og lytter mens de synger en sang for oss. Et av barna leder an ved å synge en setning av gangen før de andre barna hermer. Vel, ikke alle. Noen av dem er mer opptatt av gjestene som har kommet for å hilse på dem, og snur seg og kikker nysgjerrig på oss.

I den vesle barneflokken gjenkjenner jeg noen tradisjonelle masaikleder, men de fleste er kledd i det som for oss er vanlige klær. Skitne, slik små unger kan være overalt i verden, også i Norge, og noen med hull som vitner om at nye klær ikke er en selvfølge.

Jeg møter blikket til en liten pjokk som ser på meg med avventende blikk, smiler til ham, lurer på hva han tenker om oss, om han er vant til at det kommer besøkende hit fra andre deler av verden.

Barna synger av hjertens lyst, falskt, men med en gjenkjennelig barneiver som gjør det umulig å ikke bli glad. Når sangen så er over, går den vesle jenta som har ledet an fram til tavlen og begynner å peke med en stokk.
– A, sier hun på engelsk.
– A, gjentar de andre barna i kor.
– B.
– B.
– C.
– C.
Hele alfabetet ropes ut, deretter er det tid for telling. Samme prosedyre nå, med peking og herming, akkurat som jeg har sett det bli gjort i flere andre klasserom i både afrikanske og søramerikanske land.

Tiden renner ut, så skolebesøket blir kort. Vi vinker farvel til barna, går tilbake gjennom enkangen, knipser noen bilder av de søte geitekillingene på veien, nikker og smiler til masaiene vi ser. Vi må videre. Inn i nasjonalparken Serengeti, inn i villdyrenes rike, inn i området vi har sett på TV så mange ganger, med flokker av dyr helt annerledes enn dem vi kan møte hjemme i Norge. Denne gangen skal vi ikke se naturen og dyrelivet gjennom TV-skjermen.

Vi skal se det med egne øyne, likesom vi nå har fått et glimt av masaienes verden, en fremmed hverdag, med de samme øynene.

(123) - Kopi

__________________________________________________________________________________________________

Innleggsserie fra Tanzania

Dette innlegget er en del av en serie med reiseskildringer fra Tanzania. I ti innlegg på rad (i tillegg til to som er publisert tidligere) vil jeg ta deg med med på en opplevelsesrik reise gjennom landet.

Linker vil bli lagt inn når jeg kommer hjem og får internettilgang. Foreløpig kan du klikke deg inn på hvert enkelt innlegg ved å gå inn på kategorien Tanzania.

Tidligere reiseskildringer i serien:

Hvor går reisen videre:

__________________________________________________________________________________________________

Jeg besøkte Tanzania i september 2013.

__________________________________________________________________________________________________

Ikke gå glipp av noe – følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *