Mont Kloto – et frodig fjellområde i Togo
Mont Kloto, Mount Klouto, Mont Klouto, Klouto, Kloto… Jeg googler forskjelligevarianter av navnet, men finner ikke særlig mye informasjon om området på internett. Det er skrevet noe på fransk, mye mindre på engelsk. En setning her og et par ord der. Fjellområdet med tette skoger, fargerike sommerfugler og små landsbyer er visst en relativt godt bevart hemmelighet.
Kloto
Det lille afrikanske landet Togo er delt inn i fem regioner, som igjen er delt inn i til sammen 30 prefekturer. Et av disse prefekturene heter Kloto, og ligger sørvest i landet, ved grensen til Ghana. Her finner du et kupert landskap med blant annet Togos høyeste fjell (Mont Agou, 986 m.o.h.), tett vegetasjon og et klima som er kjøligere enn andre steder i landet. Hovedattraksjonen i området, er de mange ulike sommerfuglartene som finnes i skogene her.
Vandretur gjennom små landsbyer og frodig natur
Mont Kloto var vårt første stoppested i Togo. Vi måtte selvsagt ut på tur for å se om vi kunne finne noen sommerfugler, og vandret av sted sammen med en lokal guide. Dagen skulle vise seg å by på langt flere opplevelser enn sommerfugltitting.
Store termittuer er et vanlig syn i Vest-Afrika. Det er også de fargeglade gekkoene som piler rundt og ser ut som de tar pushups når de stanser.
Vi var innom den lokal tekstilkunstneren Agbo Kosi, og fikk se noen av arbeidene hans.
Et annet sted var vi innom en gårdsplass for å se noen dekorerte dører.
Selv om klimaet er kjøligere i dette området enn det var i de kystnære strøkene vi hadde oppholdt oss i før vi forlot Ghana, var det ganske varmt å gå tur midt på dagen.
Vi gikk gjennom frodig skog der sommerfugler danset i luften, og guiden viste oss forskjellige planter og frukter.
En annen liten landsby dukket opp, og på vei gjennom den, tok vi en tur innom den åpne kirken.
I Norge lever vi livene våre innendørs – og jeg er definitivt glad for at jeg slipper å vaske klær i Alnaelven eller stå ute i fem minusgrader og tilberede middagen over en enkel, vedfyrt ovn. I Vest-Afrika er det derimot nesten alltid folk å se blant husene, og gårdsplassene vitner om dagliglivets gjøremål.
Etter å ha forlatt landsbyen og vandret videre gjennom skogen, kom vi til en liten foss. Noen hadde laget lunsj til oss, og den ble servert ved den lille kulpen ved foten av fossen. Der kunne man ta seg en dukkert om man ville.
Ikke akkurat gourmetmat, men det er jammen ikke verst å få spaghetti med tomatsaus og kokt egg servert på en tallerken ute i skogen.
Hjemturen var en relativt lite spennende, tre kilometer lang transportetappe på grusvei og bratt skogssti. Det var varmt, og vi gikk i relativt høyt tempo, så syttiåtteåringen i følget, hun som helst ville henge med og ikke klage, viste seg plutselig å være fullstendig utkjørt. Etter å ha fått i henne litt vann og tatt en pause for at hun skulle gjenvinne pusten og tenke klart igjen, kom hun seg imidlertid fint i mål og kunne slappe av ved teltene.
Det var det i grunnen flere av oss som satte pris på å kunne gjøre.
__________________________________________________________________________________________________
Ikke gå glipp av noe – følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:
Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/
Instagram: @glimtavverden