Natt på savannen

IMG_3988 - Kopi

Jeg fikk nylig spørsmål om hva som var min beste opplevelse i Etosha. Jeg sa til meg selv at jeg måtte tenke litt over dette for å klare å velge en favoritt, men egentlig har jeg visst det hele tiden. Den viktigste grunnen til at safari i Etosha var annerledes enn andre safariturer jeg har vært på, var rett og slett den fantastiske muligheten til å sitte på en benk i hvilken som helst av nasjonalparkens tre camper med panoramautsikt over vannhullene like utenfor gjerdet. Vi rakk å overnatte på to av campene, og begge stedene ble vi frydefullt publikum til forestillinger langt bedre enn jeg kunne drømt om på forhånd. Her et tilbakeblikk på kvelden i Okaukuejo.

Natt på savannen

Dyreliv ved vannhullet i Etosha nasjonalpark

Savannen ligger mørk og stille foran meg. Natten er beksvart, men i det flombelyste vannhullet tjue meter unna, på den andre siden av det elektriske gjerdet som skiller campen fra savannen, kan jeg se refleksjonen av sjiraffen som står med bena spredt ut til siden for å drikke. Det høye, elegante dyret bøyer den lange halsen sin og tar nok en slurk av vannet. Jeg smiler. Sjiraffene, som er så grasiøse i bevegelsene når de forflytter seg over savannen, ser innmari klossete ut når de bøyer seg ned for å nå vannskorpen.

Over den nattsvarte stjernehimmelen flakser flaggermusene, et par irriterende, nærgående mygg surrer rundt øret mitt, en sjakal lusker forbi like bak benken jeg sitter på. Jeg har blikket festet på vannhullet, på sjiraffen, på den usynlige horisonten der ute i mørket; venter i spenning på at flere dyr skal finne veien ut av gjemmestedene sine i buskene der ute.

Alt virker så fredfullt denne kvelden. Den store elefantflokken som var her tidligere, har gått sin vei etter å ha drukket litervis med vann, badet i vannhullet og gjørmen, rullet seg i støvet og drukket enda mer. Sebraene som ble jaget vekk og forsvant i en sky av støv da elefantene dukket opp, er ikke å se, ei heller de tre neshornene som var her for noen minutter siden, og som ampert drev vekk en innpåsliten hyene.

Collage Etosha 3

IMG_3984 - Kopi

IMG_4193 - Kopi

Jeg lytter til flaggermusenes intense lyder, til gresshoppene som spiller, til stillheten hos alle som sitter rundt meg. Alle venter på at nye dyr skal gjøre sin entré. En vet aldri hvem som kommer til syne i neste øyeblikk. Det gjelder å være på riktig plass til riktig tid.

Vannhullet ligger like utenfor campen hvor vi har slått opp teltene for i natt. Kun et elektrisk gjerde skiller oss og dyrene. Sjiraffen har slukket tørsten og reist seg opp med et byks. Nå ser jeg det vakre dyret bevege seg elegant inn i den mørke natten.

Jeg lener hodet bakover og lar blikket vandre over stjernehimmelen. To flaggermus flakser over det forlatte vannhullet.

Plutselig skjærer et øredøvende brøl gjennom stillheten. Jeg rykker til. Lyden er så kraftig at brølet blir liggende og vibrere i luften; det føles som om dyret er like bak meg. Et kollektivt gisp fra alle som sitter her etterfølges av et par sekunders pause. Jeg er glad jeg sitter trygt inne i campen.

– A lion. It must be a lion, hvisker jeg forventningsfullt.

Brendan nikker. – Do you think he’ll come out to drink?

Jeg trekker sakte på skuldrene. – Hopefully. But you never know, do you?

I det samme hører vi lynraske, tunge skritt storme over grusen bak oss. Jeg snur meg, og ser Freddie og Gareth komme spurtende i et forrykende tempo. De må ha sluppet det de hadde i hendene og satt av gårde i det samme de hørte brølet.

– What was that? roper Freddie med sin utpregede tyske aksent. – A lion? Did you see it?

Vi rister på hodet. Vi så den ikke. Ikke ennå.

Vi venter.

Venter, myser inn i buskene, småprater forventningsfullt med hviskende stemme. Det er herlig å bare sitte her mens minuttene og timene tikker av sted, vite at jeg ikke skal rekke noe, at jeg kan sitte i taushet på en benk, godt tilbakelent med bena hvilende på gjerdet foran meg, og nyte den fredfulle kvelden på den afrikanske savannen.

Jeg sitter lenge, gjesper, jeg er trøtt. Det er lenge siden jeg begynte å ymte frampå om at jeg kanskje skulle gå og legge meg, men jeg har blitt sittende. Tanken på hva jeg kan komme til å gå glipp av, har holdt meg tilbake. Nå har jeg imidlertid bestemt meg. Jeg gjesper igjen.

– I’m going to bed.

Jeg reiser meg, sier god natt. Men i det jeg skal til å gå, får et utrop fra Brendan meg til å skvette.

– Look!

Stemmen hans er opphisset og forventningsfull. Jeg bråstopper, snur meg, lar blikket vandre mot den mørke horisonten, i den retningen Brendan peker.

– Where?

Plutselig er den der. Med myke, grasiøse bevegelser lusker den ut fra mørket tretti meter fra meg. Den store hannløven er et flott syn der den smyger seg lydløst ned mot den speilblanke vannflaten. Han stanser, ser seg om, tar et skritt til nedover mot vannhullet.

– I’m not leaving, hvisker jeg.

Jeg setter meg ned igjen, holder pusten et øyeblikk og nyter synet, lar meg fascineres av det vakre dyret som står alene nede ved vannhullet og slukker tørsten etter den hete dagen på savannen.

Vi stirrer i andektighet.

Løven. Refleksjonen i den blanke vannskorpen. Tause tilskuere på harde trebenker, en mørk nattehimmel med skinnende stjerner, hvinende flaggermus over tretoppene.

Bak vannhullet er verden skjult av det ugjennomtrengelige mørket.

Det er natt på savannen.

Namibia - Etosha

Collage Etosha 4

Det var Kjersti med reisebloggen I all verden som stilte spørsmålet om beste opplevelse i Etosha. Anbefaler å ta en titt innom den fine bloggen hennes.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *