Natur og menneskemøter i en vakker dal i Tadsjikistan

IMG_6858 - Kopi

I en dal i Tadsjikistan, ved enden av en lang, humpete og svingete grusvei med fjellvegg på den ene siden og stup på den andre, ligger Sarytag. Den lille landsbyen er omgitt av flotte fjell og frodige blomsterenger, og her lever folk et liv fjernt fra hva jeg selv er vant med. 

Allerede da utsikten over Sarytag åpenbarte seg foran oss for første gang, ble jeg bergtatt. Vi ankom kort tid før solnedgang i går ettermiddag, og etter en natt på et gjestehus i utkanten av landsbyen, er det tid for å utforske den storslåtte naturen. Dette har jeg gledet meg til lenge. Det jeg ikke vet når jeg følger etter den tadsjikiske guiden, Faritun, denne sommermorgenen, er at det slett ikke bare er naturopplevelser som skal sørge for minneverdige øyeblikk her i den avsidesliggende dalen. 

 Tadsjikistan Sarytag Fann Mountains img_6693-kopi

Sarytag har rundt 300 innbyggere, og ligger ved foten av fjellet som har gitt navn til landsbyen. Her er luften frisk, tempoet lavt og hvilepulsen lett å finne. For oss som kom direkte fra hovedstaden Dusjanbe, hvor temperaturen nådde 45 brennende varmegrader da vi subbet svettende rundt blant overdådige bygninger, gullforgylte monumenter og verdens nest høyeste flaggstang, er kontrasten stor til den svale fjelluften og de fredelige omgivelsene. 

Tadsjikistan - Sarytag

Senere i dag skal vi utforske selve landsbyen, men nå beveger vi oss i motsatt retning. Sarytag er et godt utgangspunkt for fjellvandringer, og om man vil, kan man gå i dagevis innover i Fannfjellene. Jeg behøver ikke kaste mange blikk rundt meg for å forstå hvorfor enkelte velger å gjøre det. Vi er omgitt av billedskjønne berg som er delvis dekket av grønt gress og spredte, lave trær. Ved foten av fjellene skråner gressbakker ned mot en elv som snor seg i slake svinger, og ved elvebreddene vokser busker og trær med sommergrønt bladverk.

IMG_6906 - Kopi

Vi har ikke gått langt før aktivitet langs stien får oss til å stanse. En gruppe kvinner i fotside, mønstrete skjørt og fargerike hodesjal er i full sving med hakker og spader i skyggen av eviggrønne bartrær. Det viser seg at de graver en grøft som skal beskytte mot oversvømmelser som følge av kraftig regnvær eller snøsmelting. Undrende merker jeg meg at kun én mann er å se; en aldrende kar med brune tenner, dype furer i ansiktet og grått skjegg på den spisse haken. Ryggen er krummet, og han støtter seg til en hjemmespikket trestokk. Med et smil om munnen og et blikk som sier velkommen, halter han bort til oss for å slå av en prat. Faridun oversetter. Nå får jeg svar på spørsmålet mitt.
– Hvorfor er det kvinnene som gjør graver grøften?
– De fleste mennene er i Russland og jobber. Det er mangel på arbeidsplasser i Tadsjikistan.
Jeg nikker tankefullt.
Noen av kvinnene tar en pause, retter opp ryggen og skotter smilende mot oss før de fortsetter å gyve løs på den knusktørre jorden. Snart vinker vi farvel, og rusler videre innover i dalen.

IMG_6720 - Kopi

IMG_6877 - Kopi

P1100754 - Kopi

Over oss er den blå himmelen prydet med bomullshvite skydotter, og solen varmer etter hvert ganske godt. Vi har nettopp krysset den brusende elven ved hjelp av en vaklevoren trebro, når vi treffer en tenåringsgutt med et fraktesel. Jeg hilser med en av de få tadsjikiske frasene jeg kan. 

– Assalomu aleykum.
– Valeykum assalom, svarer gutten. Med et forsiktig smil peker han på kameraet jeg bærer i hånden. Det er ikke nødvendig med et felles språk for å avklare at han ønsker å bli fotografert, og jeg stiller meg opp sammen med ham og eselet. Etter en liten fotoseanse med latter og gestikulering ved elvebredden, med naturen som vakre kulisser, går vi videre i hver vår retning.

IMG_6733 - Kopi

IMG_6736 - Kopi

En sti er tråkket opp langs elven og avslører at vi slett ikke er de første som går denne veien. Lyden av brusende vann følger oss, akkompagnert av jevn susing fra vinden som får grener til å svaie og vekster til å danse. Plutselig dukker det opp en ny lyd; rauting. Jeg løfter blikket, og snart er kilden lokalisert. Oppe i en li ligger en liten klynge med hus, små og skakke, bygget av stein sementert med en leireblanding. Det føles som jeg står og kikker inn i et annet århundre.

IMG_6858 - Kopi

De andre har allerede kommet fram til steinhusene. Nysgjerrig tusler jeg opp mot dem. Utenfor et hus står to kvinner i tradisjonell påkledning og veksler noen ord med Faridun. Den eldste av dem har skrukkete hud, vennlige øyne og et godt smil som avslører en manglende hjørnetann. På taket sitter en gutt i sjuårsalderen og en annen kvinne, ytterligere to kvinner dukker opp når de oppdager fremmedfolket, og gjennom døråpninger og rundt hjørner gløtter tilbakeholdne barn mot oss.

Jeg observerer bulkete blikkasseroller, knallgule plastkanner, en klessnor med stive tøystykker og fargeglade tepper som ligger til lufting. Gresset er nedtråkket av folk og fe, og tre kalver tusler fritt omkring.

IMG_6759 - Kopi

IMG_6848 - Kopi

Det viser seg at dette bare er en sommerbosetning. Også her er fraværet av menn påfallende, og vi får høre det samme igjen; mennene søker arbeidslykken i Russland. De fleste holder seg til sesongarbeid, noen blir værende lenger.

IMG_6761 - Kopi

IMG_6776 - Kopi

IMG_6799 - Kopi

Kvinnene lar seg villig fotografere, og en etter en våger også barna seg fram. Latteren sitter løst når de begeistret ser seg selv på den lille kameraskjermen. Til slutt er noen av barna trygge nok til å holde oss i hendene mens vi ser oss om i sommerbosetningen. Vi får gløtte inn i et av husene, og stanser for å se når en av kvinnene heller fermentert hoppemelk over i en plastbøtte. Jeg er glad hun ikke spør om jeg vil smake, det er tvilsomt om min sarte mage ville satt særlig pris på drikken som er så vanlig her i Sentral-Asia.

IMG_6802 - Kopi

Når vi til slutt takker for oss og legger den vesle husklyngen bak oss, blir et par av barna stående og vinke til vi forsvinner rundt en sving.

IMG_6871 - Kopi

Full av begeistring knipser jeg nok et landskapsbilde. Senere vil fotografiene bidra til å fortelle en historie om den lille landsbyen langt inne i en dal i de tadsjikiske fjellene, men bildene kan ikke formidle alt. Erindringene om de vennlige menneskene, imøtekommenheten, nysgjerrigheten og latteren, de må bevares i min egen hukommelse.

P1100742 - Kopi

 

__________________________________________________________________________________________________

Jeg besøkte Tadsjikistan i juni 2016.

__________________________________________________________________________________________________

Følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’ for å få med deg oppdateringer:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *