Taubro til en øde øy på Nord-Irlands nordkyst

IMG_1410 – Kopi

Øverst på Lonely Planets liste over ti regioner man bør besøke i 2018, står Belfast & The Causeway Coast i Nord-Irland. Jeg besøkte disse stedene i august for tre år siden, og kan skrive under på at de er verdt et besøk. Den største attraksjonen er utvilsomt Giant’s Causeway, som er et skikkelig fascinerende sted. Det skal jeg vente til i morgen med å fortelle om, i dag skal jeg heller ta deg med til en annen severdighet på den nordirske kysten, nemlig en plass der det er bygget en taubro ut til en øde øy. Hvorfor i all verden har man gjort det?

Forresten står Storbritannia på 7. plass på listen over steder hvor man kan regne med å få mye for pengene det kommende året. Det er altså i følge Lonely Planet dobbelt grunn til å ta turen til Nord-Irland.

Teksten nedenfor er gammel, men har ikke vært publisert her på bloggen tidligere.

Broen til en øde øy

Der fiskerne en gang arbeidet

Jeg ønsket meg sol. Ikke på grunn av det flåsete utsagnet om at godvær på bursdagen betyr at man har vært snill det siste året, men rett og slett fordi de fleste steder er penere når de er badet i solskinn. Når turen går til et område hvor det faller regn minst tohundre dager i året, er det imidlertid ikke så rart at ønsket mitt ikke ser ut til å bli oppfylt. Himmelen er dekket av et tungt skylag i ulike grånyanser, fra nesten hvitt til hissige grå regnskyer, og en liten skur av lette dråper har nettopp tvunget meg til å legge speilreflekskameraet i sekken og heller ta fram det vanntette kompaktkameraet.

IMG_1401 – Kopi

Det tok sin tid å komme seg fra den irske hovedstaden via Belfast til det vesle stedet Ballintoy ved nordkysten av Nord-Irland, men det gjør ikke noe. Jeg liker å reise fra sted til sted, lene meg tilbake, slappe av og følge med på omgivelsene. Når jeg besøker et nytt land, er det som jeg ikke faller helt til ro før jeg har sett mer enn en by. Sånn sett er dagens heldagsutflukt perfekt. Etter at bussen forlot Dublin klokken åtte i dag morges, kunne jeg sitte i om lag fire timer og beskue det buktende landskapet av åser, grønne enger med kyr og sauer, landsbyhus og hager med sirlig klippede hekker. Selv om vi kjørte innom Belfast, fikk jeg bare sett byen gjennom bussvinduet. På vei tilbake til Irland skal vi imidlertid ha en times stopp i Nord-Irlands største by, så da blir det forhåpentligvis tid til mer enn noen flyktige glimt i forbifarten.

Da vi til slutt nådde nordkysten, etter å ha kjørt et stykke på smale, svingete veier, ble vi sluppet av bussen med beskjed om å være tilbake om en drøy time. Dagens første stopp er Carrick-a-Rede Rope Bridge, som ligger en tjue minutters gåtur på grusvei fra parkeringsplassen.

IMG_1433 – Kopi

Grusveien snor seg langs den bratte kystlinjen. Naturen er akkurat så grønn som jeg hadde sett for meg, med saftig gress som dekker både fjellene, toppene av de stupbratte klippene som reiser seg fra havet og små, steinete øyer som stikker opp av det mørke vannet. Høye, brune strå og noen sensommerblomster klorer seg fast blant alle de grønne vekstene. På et svært, inngjerdet område gresser en flokk med kyr. De rufsete kroppene er mørkebrune, nesten svarte, men rundt magen har de alle det som nesten ser ut som et bredt, hvitt belte. Gule blomster er strødd utover beitemarkene.

IMG_1412 – Kopi

IMG_1408 – Kopi

Jeg stanser, tar bilder, går et stykke videre, stanser igjen for å ta nye bilder før jeg løper etter pappa, som rusler avgårde i et rolig tempo. Samtidig som yret drysser ned fra himmelen igjen, får jeg øye på den vesle øya Carrickarede, og snart kan vi stille oss bakerst i køen av mennesker som venter på å få gå over Carrick-a-Rede Rope Bridge.

IMG_1423 – Kopi

Vi er ikke alene her i dag, men køen er overraskende kort. Selv om ikke mer enn åtte personer slippes over samtidig, tar det ikke lang tid før vi kan levere billettene våre og ta de første skrittene ut på den vinglende hengebroen. Broen er omtrent tjue meter lang, og under oss er det tretti meter ned til steinete klipper og frådende hav. Jeg holder godt fast i kameraet og tar forsiktige skritt framover for å ikke miste balansen. Foran meg går pappa, tilsynelatende dypt konsentrert om å holde seg på beina samtidig som han fester opplevelsen til det evige minnet med sitt nyanskaffede kompaktkamera. Når jeg kikker ned, ser jeg det smale plankegulvet jeg går på, og under det et stormasket nett. Nettet er festet sammen med det enda mer stormaskede taugjerdet man kan holde seg i og som hindrer muligheten for å falle av broen. Hengebroen gynger og skaper en ujevn rekke av bevegelser det er vanskelig å følge med kroppen. Pappa snur seg og gliser. Jeg smiler bredt tilbake.

IMG_1473 – Kopi

Så er vi ute på øya. Foruten gress, en og annen blomst, en hvitmalt robåt som hviler på et slags stillas av trestokker nede i en fjellskrent og alle turistene som passer på å ikke skli på den sleipe bakken, er det ingen ting her ute.

Så hvorfor bygge en hengebro?

Det var laksefiskere som først sørget for å forbinde øya med fastlandet, sannsynligvis for så mye som trehundreogfemti år siden. Laksen passerte øya på vei mot gytestedene, og i år etter år kunne det bli fanget opptil trehundre av dem i løpet av en dag. Fisket pågikk bare i sommermånedene, og det tykke tauet fiskerne hadde hengt opp for å komme seg ut på øya, ble tatt ned og lagret på land fram til neste fiskesesong. Etter hvert ble tauet erstattet av stadig mer solide varianter av hengebroer. For ikke veldig mange år siden ble laksen erklært utrydningstruet, og fisking fra øya tok slutt i 2002. Siden da har broen utelukkende fungert som en turistattraksjon.

IMG_1474 – Kopi

Hvordan noen har kunnet drive med fisking fra denne øya, er nesten over min fatteevne.  Øya er en forholdsvis høy fjellknaus som ser ut til å ha bratte stup på alle kanter. Noen steder er det satt opp gjerder for å forhindre ulykker, og jeg kan ikke se en eneste enkel vei ned til havet. Hele veien rundt øya dannes hvitt skum når saltvannet slenges mot klippene, slik det også gjør bortetter fastlandskysten så langt øyet rekker.

Jeg blir stående og betrakte havet som strekker seg utover mot de skotske øyene litt lenger nord, det hvite skummet som bølgene skaper, gresskledde fjellskråninger inne på fastlandet, klippeveggene, det mørke vannet som forvandler farge til nesten turkist et sted der inne ved land. Yret har gitt seg igjen, og over klippene som kneiser bortetter kystlinjen er det nesten som solen forsøker å trenge gjennom skylaget, uten helt å lykkes. Underlig nok kjenner jeg ingen skuffelse over at ønsket om sol ikke er innfridd.

Jeg trenger ikke solen for å se at denne ville kysten er vakker.

P1030153 - Kopi

__________________________________________________________________________________________________

Ikke gå glipp av noe – følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *