Overland i Tanzania

(7) - Kopi

En kjøretur gjennom den sørlige delen av Tanzania, bød på variert landskap og litt av hvert å se langs veien. Til slutt kom vi fram til en avsidesliggende campingplass hvor vi dusjet i halvmørket og overnattet i telt under stjernehimmelen.

Serie med reiseskildringer fra Tanzania

Dette innlegget er en del av en serie med reiseskildringer fra Tanzania. I ti innlegg på rad kan du (dersom forhåndsinnstilt publisering fungerer som planlagt mens jeg er uten internettilgang) bli med på en reise gjennom landet, fra frodig landskap i sør via storbyen Dar es Salaam til den eksotiske øya Zanzibar, deretter videre til safariopplevelser i Serengeti og Ngorongorokrateret. Reiseskildringene ble skrevet etter at jeg reiste gjennom landet i 2013, men er aldri publisert her på bloggen før.

Skildringene vil samlet sett gi et innblikk i hvordan det er å reise overland på gruppetur gjennom afrikanske land, slik jeg gjør når jeg nå legger ut på en reise i Ghana, Togo og Benin.

Besøket i Tanzania var en del av en gruppereise som startet ved Victoriafallene på grensen mellom Zambia og Zimbabwe, og fortsatte opp gjennom Zambia, Malawi og Tanzania før vi endte i Nairobi, hovedstaden i Kenya.

Vi kom kjørende inn i den sørlige delen av Tanzania. Med det ble faktisk barndommens første reisedrøm oppfylt.

Les mer:

 

Old Farm House

Stillhet under stjernehimmelen

I det tanzanianske høylandet, rundt 1 500 meter over havet, ligger Iringa. Enda litt lenger nord ligger en campingplass så øde at ingen lys når fram dit. Her brukes parafinlykter i dusjene og lommelykt på utedoene, og over tretoppene skinner millioner av stjerner på en nattehimmel som, helt uforstyrret av elektriske lyskilder, kan konkurrere med de vakreste jeg har sett.

Her skal vi tilbringe vår første natt i Tanzania.

Det er mange timer siden vi tok ned teltene, pakket bagasje og utstyr inn på trucken og forlot campingplassen i Malawi i dag morges. Det var en av de morgenene da vi måtte krype ut av soveposen lenge før soloppgang. Frokosten ble fortært klokken fem av en nokså søvnig gjeng, og deretter kjørte vi det korte stykket til grensen. Derfra gikk ferden nordover i Tanzania.

(10) - Kopi

Førsteinntrykket av landet kunne ikke vært bedre. Frodig natur med fjell og daler, teplantasjer med lave, grønne teplanter og massevis av bananpalmer med klaser av gulgrønne bananer. Langs veien gikk kvinner med bananklaser eller kurver med bananer på hodet, vi passerte syklister med svære stabler av bananer på bagasjebrettet, lasteplan var fullastet med bananer, og bananer lå i stabler langs veien i alle de små byene og landsbyene vi passerte. Vi kjørte forbi hus av murstein eller jord, med stråtak eller blikktak, noen med glass i vinduene, men de fleste uten. Vi så gjetere som passet kveg, kyr som gikk fritt rundt og en og annen ku som var bundet fast til en stolpe eller et tre i veikanten. I grøften vokste blomster i blått, lilla og gult, en fargerik hane spankulerte rundt, og høner så vi stadig. Barn lekte utenfor husene, ungdom og voksne stod i klynger eller satt rundt omkring. Vi passerte barer, hoteller og butikker med slitte, falmede skilt, eller oftest bare malte bokstaver på veggen over døren eller vinduene.

(27) - Kopi

Etter hvert forandret det frodige landskapet seg til å bli tørt, og grenene på trærne strakte seg nakne mot himmelen mens løvet lå på bakken. Så ble det grønnere igjen. Vi passerte nydelige fjellandskap og et område som minnet om Østerdalen, med høystrakte trær og solstråler som smatt gjennom tretoppene og traff stammene og bakken.

Overalt så vi opptråkkede stier gjennom landskapet, og veier av brun, beige eller rødlig jord. Hovedveien var imidlertid asfaltert og i forholdsvis god stand, og helt tydelig en ferdselsåre for tungtrafikk. Vi kjørte forbi en rekke svære lastebiler med stabler av planker, lastebiler med lasten surret godt fast under presenninger og lange tankbiler merket med varseltrekanter.

(14) - Kopi

Underveis stanset vi på et par bensinstasjoner for å gjøre bruk av toalettene. Først på en nedlagt stasjon, der doen stinket og var et grisete hull i gulvet, med en dør som ikke kunne lukkes, men på det neste stedet vi stoppet var det litt bedre. Også der et hull i gulvet, men uten noe særlig lukt.

Etter slike toalettopplevelser opplevdes utedoene her på Old Farm House helt fantastiske.

Klokken var rundt fire da vi kom fram til denne avsidesliggende campingplassen. Teltene ble slått opp på en gressflekk under høye trær, og reiseleder George laget popcorn som vi knasket i oss i påvente av middagen, som i dag ganske enkelt bestod av tomatsuppe og spaghetti med kjøttsaus, erter og gulrøtter.

Nå er det allerede en stund siden middag, og mørket har senket seg over Old Farm House. Jeg smetter ut av teltet med en pose i hånden, og passer på å dra glidelåsen godt igjen etter meg. Selv den minste glipe vil kunne føre til uønsket besøk av småkryp, og selv om jeg ikke er spesielt engstelig for insekter hjemme i Norge, er det annerledes her hvor jeg ikke vet om krypene er giftige eller ei. Når føttene er stukket inn i kippkjappene jeg har latt stå utenfor teltet, setter jeg kursen mot det lave bygget som huser dusjene. På baksiden står de små utedohusene på rekke i mørket, og utenfor dusjdørene står parafinlamper og lyser opp i bekmørket. Jeg løfter opp den ene, smetter inn i en av dusjene, henger fra meg posen med håndkle og klær og stenger den knirkende tredøren med en liten krok som henger og dingler fra dørkarmen. Lampen, som jeg plasserte på en sliten krakk i et hjørne, sprer et varmt, dunkelt lys i det lille rommet, og lyser opp akkurat nok til at jeg kan se hva jeg gjør.

Tidligere i dag har vi kjent solen varme, men det er merkbart kjligere her oppe i høylandet. Gåsehuden dukker opp på armene mine, og i det jeg skrur på vannet håper jeg at det ikke er altfor kaldt. Gledelig nok viser det seg at dusjen både har varmt vann og bra trykk. Det er den beste dusjen jeg har tatt på flere dager.

– Det var i grunnen ganske koselig med sånn lampe i dusjen, sier Ingelin når jeg litt senere kryper inn i teltet igjen.
Jeg henger det våte håndkleet på klessnoren jeg har spent opp på tvers av det vesle teltet.
– Hehe, ja.

(24) - Kopi

Når klokken blir åtte, tusler vi i det stummende mørket bort til bygningen som huser en bar. Jeg har ikke sett noen andre på campingplassen enn gruppen vår og folk som jobber her, og heller ikke i baren er det flere. Rommet vi kommer inn i har jordvegger, stråtak, stråmatter på gulvet og lave møbler laget av mørkt treverk. Atmosfæren er rolig og hyggelig. Jeg slår meg ned i en slags sofa, mellom Ingelin og Susan. Under middagen tidligere i kveld opplyste Susan at hun har bursdag i dag, og inviterte alle til feiring klokken ni. Da hadde George allerede annonsert at han ville snakke med oss alle om noe alvorlig klokken åtte, og naturlig nok har de fleste gått og undret seg over hva han har å si.

Når alle er på plass, reiser George seg.
– I have a feeling that some people doesn’t like me, begynner han.
Stillheten i rommet blir knugende og ubehagelig. Til slutt er det Sara som bryter stillheten.
– What? Are you serious, George?

George sier noe mer, men så, før jeg vet ordet av det, viser det seg at han bare spøkte, og at han har samlet oss her av helt andre grunner enn å ta en alvorlig prat med oss. Bak ham dukker nemlig en syngende gjeng opp med en diger bursdagskake.
Alt han ville var altså å overraske Susan. Jeg puster lettet ut.

Kaken viser seg å være en sjokoladekake dekorert med jordbær. Jeg har spist kaker i land utenfor Europa før, og de har aldri vært spesielt gode. Jeg er derfor skeptisk, men George slår seg ned ved siden av oss og sørger for å gi meg et digert kakestykke.

– Oh, I can’t eat that much, sier jeg.
– No problem, sier George. – It’s cake.
– Yes, it’s cake, and I’m full.
Jeg smiler skjevt og tar en bit av kaken. Overrasket må jeg erklære at den faktisk er god.

Når vi litt senere setter kursen mot teltene, etter en rolig og hyggelig kveld i det vesle barhuset, er luften enda kaldere. Det er så mørkt at det er vanskelig å se den steinlagte stien foran oss, og vi fomler oss fram mellom trærne før vi til slutt stanser utenfor trucken.

– That was a nice birthday, sier Susan med et bredt smil.
– I’m glad to hear that you’ve had a good day, sier jeg.

Før vi tusler til hvert vårt telt for å finne tannbørster og gjøre oss klare for natten, blir vi stående og betrakte myriadene av stjerner på den nattsvarte himmelen. Rundt oss er det helt stille.

– We are in the middle of nowhere, konstaterer jeg.
Susan nikker – Yes. It’s beautiful. No electricity and so many stars!

Hun har rett. Det er vakkert.

(22) - Kopi

__________________________________________________________________________________________________

Jeg besøkte Tanzania i september 2013.

__________________________________________________________________________________________________

Ikke gå glipp av noe – følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *