Øyeblikket: Barna i Comé

P1240720 – Kopi

Vi er egentlig på vei fra Ouidah til Grand Popo, helt sør i det vestafrikanske landet Benin, men nå har vi stanset i Comé. Ikke fordi vi har kjørt spesielt langt og trenger pause, men fordi gruppene som har ansvaret for matlaging de siste dagene på turen må handle matvarer. Dessuten trenger vi vann.

Det er hektisk aktivitet rundt trucken de første minuttene etter at vi har stanset. Tre av kokegruppene drar ut bokser og kasser for å se hva vi har igjen av mat, og hjelper hverandre med å skrive handlelister i hukommelsen. Snart forsvinner de av sted mot markedet med handlenett og krøllete pengesedler i hendene.

Min kokegruppe er ferdig med alle måltidene vi hadde ansvaret for, så jeg kan bruke tiden til hva jeg vil.

Jeg tar fram det lille kompaktkameraet mitt og hopper ut av trucken. Speilreflekskameraet får bli liggende i sekken denne gangen, det føles for påtrengende å bruke det når jeg skal ta bilder midt i hverdagen til folk i en del av verden hvor enkelte tror sjelen blir sugd ut av dem hvis de blir fotografert.

Collage Comé 1

Sinead og Wayne har dratt fram vanndunkene fra trucken, og er i ferd med å fylle dem med vann fra nabolagets vannkran. En mann gløtter ut gjennom en glugge oppe på veggen, følger med på hva som skjer utenfor. Det er ikke dagligdags at en gruppe utlendinger dukker opp her.

P1240714 – Kopi

Ved siden av vannkranen, ligger bunter med brensel som noen har samlet. Antakelig er buntene til salgs.

P1240718 – Kopi

Naboer og forbipasserende kikker nysgjerrig på de bleke menneskene som plutselig har havnet midt i hverdagslivet deres.

Collage Comé 2

Det tar ikke lang tid før barna dukker opp. Noen er uredde og kommer bort til meg så snart jeg smiler og vinker til dem, andre holder seg litt i bakgrunnen. De fniser, løper, hopper, ler, vil bli fotografert, får se bildene av seg selv, ler enda høyere og danser rundt meg.

Jeg hopper fra side til side. Barna hermer. Jeg klapper. Barna hermer. Jeg klapper en rytme. Barna hermer. Jeg hopper. Barna hermer.

Barna ler. Jeg ler.

Vi har ikke noe felles språk, men det er ikke så farlig.

Collage Comé 3

Plutselig dukker en kvinne opp og vinker meg inn mot gårdsplassen mellom de nærmeste husene. Hun smiler, løfter en liten pjokk som knapt har klær på seg, kommer mot meg og plasserer barnet foran meg. Han kan knapt stå, vakler litt, rører seg ikke av flekken. Kvinnen peker på kameraet mitt og ler. Jeg peker spørrende på barnet. Vil hun at jeg skal ta bilde av ham? Hun nikker og ler igjen. Så går hun og setter seg på en benk utenfor huset. Jeg knipser et par bilder av den lille pjokken. Smiler til kvinnen, som vinker og ler tilbake.

P1240754 – Kopi

Barna blir ikke lei. De vil hoppe, danse, klappe, herme etter meg. Til slutt må jeg si stopp. Jeg er sliten, det er altfor mange varmegrader.

Etter hvert kommer de andre sigende tilbake, rydder matvarer på plass i sine respektive bokser, lukker lukene, klyver inn på trucken. Snart er vi klare til å dra. Vi vinker, barna vinker tilbake og hermer etter armbevegelsene jeg nettopp gjentok en siste gang gjennom det åpne vinduet.

Så forsvinner vi ut av disse menneskenes hverdagsliv, like brått som vi dukket opp.

__________________________________________________________________________________________________

Jeg besøkte Benin i januar/februar 2018.

__________________________________________________________________________________________________

Ikke gå glipp av noe – følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *