Padling på grensen mellom Sør-Afrika og Namibia

IMG_3399 – Kopi

I går kunne du lese om Robben Island i Sør-Afrika. I dag skal vi også til landet lengst sør på det afrikanske kontinentet, men nå har vi beveget oss helt opp til grensen til Namibia. Der var jeg på padletur på grenseelven Gariep River. 

Dette er et tilbakeblikksinnlegg som publiseres i forbindelse med at Sør-Afrika er en av destinasjonene Lonely Planet mener man bør reise til i 2018. Teksten er gammel, men har ikke vært publisert her på bloggen tidligere.

Stille vann og strie strømmer

I kajakk på Gariep River

Vi har hatt vår første natt i telt under Afrikas himmel. Teltene var de mest ukompliserte jeg har sett, og i går ettermiddag, etter den obligatoriske demonstrasjonen av hvordan sette opp, ta ned og pakke sammen teltene, fikk Lina og jeg det kakigrønne tomannsteltet vårt opp i en fei og kunne være selvtilfredse tilskuere til at resten av gjengen fiklet med teltstenger og teltduk.

Etter første campingnatt er jeg verken spist av ville dyr eller bitt av mystiske, menneskevonde insekter. Jeg har til og med sovet godt.

Campingplassen hvor vi har tilbragt natten, ligger idyllisk til like ved Gariep River, elven som her danner grensen mellom Sør-Afrika og Namibia. Senere i dag skal vi krysse elven og bevege oss fra Sør-Afrika og inn i det vidstrakte, tørre ørkenlandskapet i det sørlige Namibia.

Men først venter et grytidlig morgeneventyr på elven.

IMG_3376 – Kopi
Solnedgang ved campingplassen.

De fleste ligger fremdeles og sover når Lina, jeg og fire av de andre i gruppen smyger oss stille vekk. Jeg er kledd i shorts, t-skjorte og sandaler, til tross for at morgenen fremdeles er mørk og kjølig. Det kommer til å bli varmere om kort tid.

Noen minutter senere har vi fått utdelt hver vår blå flytevest og stablet oss opp på lasteplanet på en pickup, og mens solen står opp og forvandler himmelen til et nydelig fargekart med nyanser av gult, oransje og rødt, humper bilen bortover en smal, støvete grusvei så støvskyen står rundt oss. Parallelt med veien snor Gariep River seg stille gjennom landskapet.

Nu Gariep var navnet som ble gitt elven da den først ble oppdaget av det innfødte namafolket. Siden ble den kalt Oranje av oberst Robert Jacob Gordon, som var kommandant i det nederlandske ostindiske kompani. Fremdeles er elven internasjonalt mest kjent som Orange River, men navnet har ingen ting med fargen oransje å gjøre. Obersten valgte navnet for å hedre William av Oranje. Og når jeg ser på elven denne tidlige morgenen, er det da heller ingen ting ved vannet som minner om oransje. Vannet er speilblankt, grått, nesten fargeløst.

IMG_3394 – Kopi

Lina og jeg får hjelp til å bære den store tomannskajakken fra hengeren og det korte stykket ned til elven. Den grå kajakken av solid, myk plast fylt med luft er overraskende tung. Varsomt forseres de store steinene ved elvebredden, og snart er kajakken sjøsatt.

“The lightest person should sit in the front», sier guiden vi har med oss. “The other one is stearing.»

Lydige lytter vi til guiden, og jeg kryper derfor fremover og setter meg på plass, mens Lina finner seg til rette bakerst. Kajakken vugger lett i vannet når vi skyver oss fra land.

“Da har du ansvar for at vi holder stø kurs», smiler jeg.
“Skal bli», svarer Lina.

Jeg tar et godt grep om den hvite padleåren med et blad i hver ende av skaftet. Med jevne bevegelser lar jeg åren treffe vannet, først på høyre side, så på venstre. Høyre side, venstre side. Høyre side, venstre side.

IMG_3409 – Kopi
Foto: Lina.

Det fungerer ikke, konstaterer vi etter kort tid. Kajakken skjener først i én retning, så i en annen, og i stedet for å padle strakeste veien nedover elven, beveger vi oss i en sikksakkrute som kommer til å slite oss ut før vi er kommet halvveis. Snart dropper vi guidens formaninger om plassering etter vekt, og med forsiktige bevegelser manøvrerer vi oss forbi hverandre i den vinglete kajakken for å bytte plass.

Lina padler jevnt og taktfast, jeg sitter bak og veksler mellom padling og styring. Det viser seg at vi har tatt dagens hittil beste beslutning. Endelig kan vi konsentrere oss mindre om å holde stø kurs, og mer om å nyte synet av landskapet som omgir oss. Morgenen er fremdeles kjølig, selv om solen har stått opp over de lave, brune fjellene i det tørre landskapet. Elvebreddene er kledd med grønt gress og høye, gulnede strå som noen steder står med røttene i vann. I lave buskas med tett bladverk og et og annet tre med grener som strekker seg mot himmelen, holder svære flokker av svarte fugler til. De lave, vegetasjonsfrie fjellene med sine brunsjatteringer danner bakgrunnen i det vakre landskapsbildet, sammen med den lyseblå, lett disige morgenhimmelen.

IMG_3402 – Kopi

Rundt oss er det fredelig. Jeg lytter til lyden av årebladene som treffer vannflaten, fuglene som kvitrer, lett rasling i buskaset langs elven. Ser landskapet speile seg i den klare vannflaten. Kjenner varmen i solstrålene gradvis øke, og er glad for at jeg ikke tok på langbukser og genser da jeg stod opp. Jeg fisker opp kameraet fra den vanntette plasttønnen og fanger inntrykk gjennom linsen, før kameraet lukkes forsvarlig ned i the dry bin igjen.

IMG_3405 – Kopi

“Denne formen for morgentrim var slett ikke verst», fastslår jeg. Lina myser opp på en liten fugl som akkurat smatt ut fra buskaset og som nå flakser opp mot himmelen og forvandles til en liten, nesten usynlig prikk langt der oppe. «Sant», sier hun.

Nå og da dukker det opp områder med strie strømmer som bryter stillheten og den blanke vannflaten. Vi tar godt grep om padleårene våre, bruker krefter, manøvrerer oss mellom steiner som stikker opp fra elvebunnen, forserer de virvlende vannmassene. Senker skuldrene, hører lyden av de brusende strykene bli fjernere og fjernere, nyter fredfullheten igjen.

IMG_3398 – Kopi

Jeg kjenner at armmusklene mine kommer til å være slitne og støle etter tre timer med padling. Hvert padletak bringer oss nærmere campingplassen, der resten av gruppen kanskje har stått opp nå. Kanskje spiser de frokost, kanskje har de begynt å pakke campingutstyret inn i trucken for å gjøre oss klare til avreise.

På den ene siden av elven ligger Sør-Afrika. På den andre siden er Namibia. Dit skal vi kjøre om noen timer.

Inn i ørkeneventyret.

__________________________________________________________________________________________________

Les flere innlegg om Sør-Afrika:

 Les om ørkeneventyr i Namibia:

__________________________________________________________________________________________________

Jeg besøkte Sør-Afrika i august 2009.

__________________________________________________________________________________________________

Ikke gå glipp av noe – følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *