Om hva som kan skje når man kommer ut fra toalettet en helt vanlig kveld i Uganda

Queen Elizabeth Bush Lodge. Ved første øyekast var det egentlig ikke noe spesielt ved lodgen, sammenlignet med andre steder jeg har vært, men dette rolige, enkle stedet skulle vise seg å by på uventede og minneverdige overraskelser. 

Forventninger (eller mangel på dette)

Når man ikke vet hvor man skal overnatte, har man kanskje heller ikke så mange forventninger. Slik var det med Queen Elizabeth Bush Lodge. I to netter skulle vi bo der, mens vi brukte mesteparten av tiden på å kjøre rundt på leting etter ville dyr i Queen Elizabeth National Park. Safari, altså. Jeg hadde lest om nasjonalparken på forhånd, men overnattingsstedet hadde jeg knapt skjenket en tanke. Alt jeg visste var at vi skulle bo i enkle, møblerte telt uten badeværelser.

Lite ante jeg om at dette skulle bli en av mine aller mest minnerike overnattingsopplevelser, og at ingen av de andre opplevelsene vi fikk i nasjonalparken skulle være i nærheten av å måle seg med det som hendte den ene kvelden på Queen Elizabeth Bush Lodge.

Første møte med Queen Elizabeth Bush Lodge

Førsteinntrykket av overnattingsstedet var bra. Jeg visste at det ikke ville bli noen luksusovernatting, men området framstod rolig, rent og hyggelig.

Sammen med newzealandske Rebecca, skulle jeg bo i et møblert telt like ved en bratt skråning ned mot Kazinga Channel, som er en kunstig kanal mellom to innsjøer i Queen Elizabeth National Park.

Utsikten mot vannet var delvis skjult av trær og busker, og like ved teltet vårt skimtet jeg en liten sti blant den tette vegetasjonen, ned mot vannet. Stien så ikke ut til å være laget av mennesker, for det var ikke plass til å gå oppreist på grunn av buskaset som bredte seg over stien.

Teltet vårt stod på en betongplatting under et tak bygget av stokker og strå, og var akkurat stort nok til å romme to enkeltsenger, et felles nattbord med en lampe samt en stol. Toalett og dusj fantes i et fellesbygg en liten rusletur unna teltet.

Ved ankomst hadde Sam, en av de to sjåførene/reiselederne våre, informert om at det av og til kommer flodhester opp fra vannet for å gresse mellom teltene når det er mørkt ute. Av den grunn er det vakthold på området etter mørkets frembrudd, og vi ble bedt om å alltid ha med lommelykt slik at vi kunne lyse mot eventuelle flodhester for å holde dem unna oss.

– I want to see a hippo, sa jeg til Rebecca da vi satt i hver vår stol utenfor teltdøren etter å ha lempet bagasjen vår inn i teltet.

Rebecca nikket entusiastisk. – I know! Me too!

Vi ble sittende utenfor teltet i et par timer og spise lunsj, skravle og lytte til fjerne tordendrønn, fuglekvitring og skratting fra flodhester nede ved vannet.

Skratting, ja. Det er faktisk sånn det høres ut når flodhestene gir lyd fra seg.

Vi hørte dem, men ingen dyr dukket opp ved teltet vårt disse timene.

Flodhesten jeg ikke møtte

Om ettermiddagen var vi på turens første game drive for å speide etter dyr, og like før solen gikk ned, vendte vi tilbake til lodgen. Før middag skulle vi ha et informasjonsmøte for å få vite litt om morgendagen, og da det nygifte britiske paret, Adam og Natalie, dukket opp, var Natalie i ekstase.

Guess what just happened, utbrøt hun, sprekkeferdig av iver. Hun fortalte at hun hadde tatt en dusj, og da hun åpnet døren for å gå tilbake til teltet, kom en flodhest gående rett forbi henne.

– That is so cool! utbrøt jeg med misunnelse i stemmen. – I want to meet a hippo!

Ubuden middagsgjest

Så var det middagstid. Det var dekket på et langbord til oss på en gruslagt plass under åpen stjernehimmel, utenfor restaurantteltet. Vi hadde ikke valgt maten selv, men det gjorde ingenting. Den ene retten etter den andre dukket opp. Avokado med vaniljesaus. Kremet soppsuppe. Biff med potetmos og grønnsaker. Fritert banan med vaniljesaus og rosiner.

Plassen hvor vi spiste middag. Restaurantteltet skimtes helt til venstre, der spiste vi frokost. Det andre er resepsjonsteltet, med sofagrupper og et bittelite bord med telefon i et hjørne.

Midtveis i måltidet var jeg i ferd med å si noe til resten av gjengen, om wifi og kommunikasjon med folk hjemme når man er på reisefot, da jeg plutselig kjente noe på den venstre foten min. Noe stort. Stort og levende. Jeg avbrøt meg selv.

– Oh, there’s something big on my foot!

Jeg ristet intenst på foten, til jeg ikke lenger kunne kjenne noe. Forsøkte å kikke ned på foten, men det var for mørkt til at jeg så noe. Lommelykten gadd jeg ikke å finne fram.

Jeg fortsatte med det jeg var i ferd med å fortelle, men ble avbrutt av canadiske Jakub, som satt og lyste under bordet.
– There’s a huge something on your shoe, sa han.
Tyske Susy, som satt ved siden av meg, ristet på føttene.
– No, not you, sa Jakub.
Jeg kikket ned på sandalene mine, men kunne ikke se noe. Jeg kikket på Susi, deretter på Jakub.
– Yes, you, sa han.
– Me? Oh, yes! On the side! Oh. OH! It IS big! Jeg begynte å le, ristet på foten, men kreket klamret seg fast. På dette tidspunktet var elleve par øyne rettet mot det som foregikk i lyset av lommelyktene under bordet.
– How can you be so calm? var det en som spurte.
– What is that? spurte en av de andre.
– No idea, but it’s big, svarte jeg lattermild. Jeg fikk pirket det digre insektet av sandalen, og det ramlet ned på bakken under stolen min. Luke kom for å fjerne kreket.
– What is it, Luke?
– I don’t know, svarte han. – Some insect.
– BIG insect, understreket jeg.

Jeg satte meg til rette i stolen igjen med bena godt plantet på bakken før jeg kikket opp på de andre. Jeg måtte le av synet som møtte meg. Halvparten av gjengen hadde beina godt trukket opp i stolen.

– Tomorrow I’ll wear closed shoes, fastslo Rebecca.
– And pants, tilføyde Natalie.
– Hippo outside the shower, or that insect, what do you prefer? spurte jeg.
– Hippo! Any time!

Nede ved vannet skrattet en flodhest dypt.

– What IS that sound? spurte Sally.
– It’s a hippo, svarte jeg.
– Oh, is it?
– Yes.

Jakub humret og fortalte at de hadde hørt lyden fra teltet og ikke forstått hva det var.

– We seriously thought someone was making fun of us, sa han.

Når en helt vanlig kveld på tur forvandles til en av de mest minnerike kveldene man har opplevd

Dagen etter spiste vi frokost i restaurantteltet før det var tid for safari med både bil og båt. Etter en opplevelsesrik dag kom vi tilbake til lodgen, hvor vi hadde informasjonsmøte og spiste middag i nattemørket, akkurat som dagen i forveien.

Middagen forløp uten insektsbesøk eller andre spennende begivenheter, til tross for at jeg også denne dagen var iført sandaler. Etter hvert tuslet vi til teltene våre for å ta kvelden. Rebecca og jeg satte kursen mot toalettbygget og pusset tenner ved vasken utenfor den rosa bygningen.

Før vi returnerte til teltet, måtte jeg innom toalettet. Da jeg kom ut derfra, stod Rebecca urørlig og stirret ut i den mørke natten. Jeg stanset like ved siden av henne, og hørte plutselig rasling i det tette buskaset rett ved siden av oss.

– What is that? hvisket jeg.
– I don’t know! Sounds like something big!
– Definitely, svarte jeg.

Vi stod musestille, jeg kunne nesten høre mine egne hjerteslag. Det var så vidt jeg våget å trekke pusten. Knatringen i buskene ble høyere.

Så dukket den opp i lyset fra lommelykten til Rebecca. Det første jeg så, var de hvite støttennene.

– Elephant! utbrøt jeg ekstatisk. – You were right, it was something big! It’s huge!
– I know, hvisket Rebecca.

Elefanten ble stående og kikke framfor seg, som for å rekognosere. Så beveget han seg framover, sakte, skritt for skritt. Nærmere oss.

– Wow, sa jeg. – Wow!

Det digre dyret befant seg plutselig bare fem små meter fra oss. Hjertet mitt dunket intenst. En flodhest skrattet et sted i nattemørket. Elefanten gikk videre framover, mot et telt, gned seg mot et tre, knakk et par grener. En av vaktene dukket opp og blinket med en lykt mot elefanten. Den reagerte ikke.

Plutselig hørte vi det knekke i kvister igjen, og før vi visste ordet av det, dukket en ny elefant opp. Denne var enda større, kanskje den største av alle elefantene jeg noen gang har sett. Eller kanskje det bare føltes sånn, fordi den var så vanvittig nærme.

– Look at those tusks, hvisket Rebecca.
– Amazing, sa jeg, og stirret på de enorme støttennene. – He’s huge! He’s so big! I feel so small!

Jeg stirret på elefanten, vilt begeistret og nervøs, mens han beveget seg sakte mot et telt. Han stanset for å tisse, den sildrende lyden blandet seg med lyden av hjerteslagene mine. Så gned han seg mot noe like ved siden av teltet.

– I hope he’s not breaking the tent, sa Rebecca.

Så dukket det opp en elefant til. Og enda en. Fire eller fem elefanter til sammen, vi mistet oversikten i mørket. Vi gjentok oss selv, gjen og igjen. Wow! Amazing! So cool! So huge! They are enormous! Wow! Wow, wow, wow!

– Just when I thought this day couldn’t be any better, sukket jeg lykkelig. – I love this place!
– I want to do this whole trip over again, sa Rebecca. – This is the best trip ever!
– I know, sa jeg.

En av elefantene kom stadig nærmere oss. Jeg rygget sakte bakover, vaktsomt, til jeg stod bak et spinkelt tre. Stirret på det svære dyret.

– He’s coming! hvisket jeg.
– I know!
– Do you think this tree will protect us? fniste jeg nervøst.

Her stod vi. Elefantene kom ut av buskaset ved trestammen som ligger på bakken.

Til slutt bestemte elefanten seg for å snu, og snart forsvant han sammen med de andre elefantene. Det knakk i grener og raslet i gress lenge etter at vi ikke lenger kunne se dem.

I tjue minutter hadde vi stått her og sett på de enorme dyrene.

Oppspilt og lykkelige tuslet vi tilbake mot teltet vårt, skjønt enige om at dagen hadde fått en perfekt avslutning. Bedre kunne det ikke bli. Trodde vi. Men dagen hadde fremdeles en siste overraskelse på lur.

Da vi kom fram til teltet, hørte vi det raslet i busker. Vi bråstoppet, kikket på hverandre, visste umiddelbart hva den andre tenkte. Rebecca lyste mot buskene, der den lille stien kom opp fra vannet.

– There he is! Can you see the eyes where I’m pointing the light? spurte hun.
Jeg smøg meg nærmere. – Oh, yeah! Hippo!
Vi lo nervøst.
– Amazing! Wow!

Flodhesten gresset og beveget seg stadig nærmere oss.

– It’s two meters away from us! utbrøt jeg hviskende.
– I know! svarte Rebecca.
– I love this place! I love this day!
– I don’t want this holiday to end. I wanna do it all over again.
– Me too!

Flodhesten forsvant bak naboteltet, og snart krøp vi til sengs, lykkelige og fulle av adrenalin.

Morgenen etter, da jeg var ferdig med morgenstellet i toalettbygningen, stanset jeg ved stedet der vi hadde stått og betraktet elefantene kvelden før. Derfra gikk jeg med vanlige steg mot plassen hvor den ene elefanten hadde stått før den snudde. Tolv skritt, telte jeg.

Tolv små skritt mellom oss og elefantene.

Noen bisetninger til slutt…

Jeg har visst ikke nevnt noe om den grønne slangen som hang over teltdøren til det canadiske paret, Sally og Jakub, på et tidspunkt. Ganske eksotisk, men kanskje like greit at jeg ikke møtte den.

I samme slengen kan jeg nevne at Sally og Jakub befant seg i teltet som elefantene romsterte rundt mens Rebecca og jeg stod ute og kikket nervøst på dem. Jakub hadde vært livredd for at de skulle knuse teltet. Og altså, stråtak og teltduk mot flere tonn elefant? Vel… Jeg vet hvem som hadde vunnet.

Visste du at en elefant kan bli opptil fire meter høy og veie over ti tonn? Er det rart jeg følte meg liten?

__________________________________________________________________________________________________

Jeg besøkte Uganda i august 2018.

__________________________________________________________________________________________________

Følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.