Rubjerg Knude – Kampen mot sandflukten

P1190118 - Kopi

På nordvestkysten av Danmark, mellom Løkken og Lønstrup, ligger Rubjerg Knude. Der finnes – enn så lenge – et fyrtårn som i mange år har kjempet en umulig kamp mot naturkreftene. Stedet er blitt en godt besøkt turistattraksjon – kanskje du har vært der selv? Her kan du se hvordan det så ut i august 2016.

Kampen mot sandflukten

Fyrtårnet som forsvinner

Gangveien bort til fyret på Rubjerg Knude flankeres av bølgende enger med høyt gress og yndige sommerblomster. En saueflokk breker i det fjerne, og jeg har passert en innhegning med gressende kyr og en okse som var et av de største kjøttbergene jeg noensinne har sett. En sommerfugl danser i luften, en flue viftes vekk fra ansiktet mitt, insekter holder summefest der inne blant alt det grønne langs grusveien.

IMG_8542 - Kopi

P1190154 - Kopi

IMG_8589 - Kopi

Toppen av fyrtårnet har nettopp dukket opp i synsfeltet mitt, omgitt av tårnende sanddyner. Det blåser, slik det som regel gjør langs nordvestkysten av Danmark. De få trærne som klorer seg fast i englandskapet rundt meg, vokser skjevt etter å ha måttet kjempe mot vindene fra Nordsjøen i årevis. Trærnes kamp blir imidlertid ubetydelig sammenlignet med følgene av havets unådige framferd mot kystlinjen i dette området. Menneskene som oppførte fyrtårnet på Rubjerg Knude i 1899, kunne nok aldri forestilt seg hvilken kamp som skulle oppstå, og hvilken skjebne fyret hadde i vente.

IMG_8578 - Kopi

P1190164 - Kopi

Fyret var ikke gammelt før man innså at havets grådighet og voldsom sandflukt var i ferd med å bli en stor utfordring. Samtidig som havet åt seg stadig lenger inn i landet, romsterte de evige havsvindene vilt med sanddynene og skapte et landskap i ustoppelig forandring. Sanden tårnet seg opp, og allerede i 1968 ble man nødt til å slukke fyret, siden det var blitt umulig å se lyset fra vannet. Personalbygninger ble etter noen år omgjort til sandfluktsmuseum og kafeteria, men på begynnelsen av 2000-tallet var bygningsmassene i ferd med å drukne i sand, til tross for at det i en årrekke var blitt lagt ned en stor innsats i å forsøke å holde sanden borte fra bygningene. Driften kunne ikke lenger opprettholdes, kafeteriaen ble nedlagt og museet ble flyttet. Takene ble revet og ruinene fylt med sand, men selve fyrtårnet har fått stå, og har fortsatt å kjempe en uforutsigbar kamp mot vær og vind.

Hvert eneste år eter havet seg ubarmhjertig nærmere, og selv om fyrtårnet for tiden atter er mulig å entre uten å måtte grave seg gjennom sanden, er skjebnen klar. Fyret på Rubjerg Knude kommer til å slukes av frådende hav, sannsynligvis innen de neste ti årene.

P1190107 - Kopi

Jeg har vært her flere ganger i løpet av livet. Første gang stod alle bygningene her fremdeles. Siste gang var en tredjedel av fyret begravet av sandmassene. Når jeg nå nærmer meg for å ta stedet i øyesyn nok en gang, er jeg spent på hvor liten avstanden mellom havet og fyret er blitt.

Jeg har kommet til grusveiens ende, herfra og bort til fyret er det sanden som råder grunnen. Den er litt fuktig etter regnet som har plasket ned med jevne mellomrom i det siste, men langt fra hardpakket til tross for at mang en fot har tråkket her før meg. På sandryggene ser jeg myriader av sandkorn fyke av sted på evig, rastløs leten etter et sted å hvile.

P1190061 - Kopi

P1190140 - Kopi

IMG_8596 - Kopi

Til slutt ser jeg hele fyret. Værbitt og slitent, men med åpen dør, for tiden fri fra sandens kvelningsforsøk. Når jeg kommer nærmere, oppdager jeg at rester av murstein fra de andre byggene ligger strødd i sanden. Det gjelder å følge med på hvor man plasserer føttene, slik at jeg ikke snubler i bygningsrestene, så med blikket festet på bakken beveger jeg meg mot den gapende døråpningen nederst på fyrtårnet. Når jeg stiger gjennom åpningen, kommer jeg inn i et dunkelt rom der det ikke er mye å se. Et slags prisme på toppen av fyret fanger lyset og sender det på kaleidoskopisk vis ned gjennom en slukt med vegger dekket av det som ser ut til å være masse små speilbiter, helt ned til bunnen av tårnet. Ellers er det bare enn en trapp her. Trappen ble installert så sent som for fem måneder siden, og gjør det mulig for besøkende å komme opp i fyret for å se den flotte utsikten.

IMG_8677 - Kopi

P1190089 - Kopi

IMG_8673 - Kopi

IMG_8622 - Kopi

For flott, det er den virkelig. Når jeg kommer til topps, blir jeg slått av hvordan vinden umiddelbart gjør sitt beste for å skape flokekaos i håret mitt, men så snart jeg får summet meg, kan jeg ikke gjøre annet enn å nyte. Nyte utsikten over hav med en farge så turkisblå som jeg aldri før har sett på disse kanter. Betrakte de hvite skumtoppene som beviser at det bruser vilt der ute. Fange synet av bølgende sanddyner som møter det grønne, flate landskapet som strekker seg innover i landet. Se ned på de stupbratte klintene som langsomt etes av havet.

P1190099 - Kopi

IMG_8634 - Kopi

IMG_8665 - Kopi

IMG_8638 - Kopi

IMG_8658 - Kopi

Jeg forundres over hvor mye som er forandret på få år, og funderer over hvordan det var her den gangen fyret var nybygget og lå på en høyde mer enn tohundre meter inne i landet, før kampen mot sandflukten satte inn og gjorde framtiden uviss.

I dag er det ikke lenger noe som er uvisst. En gang i nær framtid vil havet sette sluttstrek for fyrtårnet på Rubjerg Knude, og dets umulige kamp mot sanden vil være over for alltid.

Noen ganger er det umulig å beseire naturen.

IMG_8689 - Kopi

__________________________________________________________________________________________________

Følg bloggen:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.