Safari i Ngorongorokrateret

707-kopi

De to siste torsdagene har jeg mimret tilbake på safariopplevelser i Etosha nasjonalpark i Namibia og Okavangodeltaet i Botswana. Siden dagene mine for tiden er så travle at det er vanskelig å finne roen til å skrive noe nytt, skal jeg nok en gang ta dere med tilbake i tid, denne gangen ved hjelp av en reiseskildring jeg har skrevet før denne reisebloggen ble opprettet. I august/september 2013 var jeg på en tre uker lang reise fra Zambia via Malawi og Tanzania til Kenya, og om kvelden for nøyaktig tre år siden befant jeg meg på en campingplass i Arusha, Tanzania, klar for en natts søvn før det var tid for safari i Serengeti og Ngorongorokrateret. Har du noen gang lurt på hvordan det er å være på safari i et gedigent vulkankrater? Her har du min opplevelse av dette.

540-kopi

Under morgentåken

Ngorongorokraterets hemmeligheter

Den som tror det er varmt å sove i telt alle steder i Afrika, har noe å lære. Nå har i hvert fall jeg lært. Jeg har jo erfart tidligere at afrikanske netter kan være kalde, men ikke en gang kalde ørkennetter i Namibia kan måle seg med denne natten oppe på kanten av Ngorongorokrateret, totusentohundre meter over havet. Selv ikke ullundertøyet og det tykke masaiteppet over soveposen har klart å sørge for at jeg beholdt varmen i natt, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg våknet av at jeg frøs.

Den sure nattevinden som fremdeles sveiper over kraterryggen tok i løpet av natten tak i teltdøren, som jeg ikke hadde lukket ordentlig, og blåste den til side så bare insektnettingen skiller oss fra naturen der ute. Da Ingelin våknet og hørte tyggelyder i natt, kunne hun dermed se rett inn i de umiskjennelige stripene til sebraen som gresset inntil det lille tomannsteltet vårt.

Jeg måtte le da hun berettet om sine nattlige sanseinntrykk.

560-kopir

613-kopi

Jeg drar ned glidelåsen til teltåpningen og ser meg godt rundt før jeg smetter ut i den iskalde morgenluften, mens jeg påpasselig unngår å tråkke i den ferske haugen med sebrabæsj like utenfor teltet. Det er faktisk andre gang jeg står opp denne morgenen. Først var jeg oppe halv fem for å dusje, for å unngå å måtte stå tynnkledd i en eventuell kø i kulden. Den slitte murbygningen der dusjene befinner seg var kald og mørk, og den første dusjen jeg prøvde virket ikke. Den andre pøste først ut brennhett vann i en tynn, hard stråle, før vannet etter hvert fikk passe temperatur og jeg kunne vaske av meg støv og skitt. Etter dusjingen fant jeg veien tilbake til teltet og krøp ned i soveposen for en siste dupp før frokost. Nå nærmer klokken seg seks, og frokosten blir straks servert. Tingene mine er pakket sammen, og vi skal i løpet av dagen forflytte oss til et nytt overnattingssted, slik vi har gjort nesten hver dag på denne reisen. Men på vei til campingplassen i Arusha, skal vi ut på nok et eventyr.

Vi skal ned i Ngorongorokrateret.

Jeg retter opp ryggen og lar den friske luften fylle lungene, før jeg stuper inn i teltet igjen og rasker til meg masaiteppet jeg har hatt over soveposen i natt. Det surrer jeg rundt meg, mens jeg hakker tenner av kulde. Det hadde gjort seg med et varmende bål nå.

Når vi etter frokost setter oss i safaribilen, fryser jeg fremdeles. Det varmende masaiteppet var bare til utlån, og måtte legges igjen på campingplassen. Over den tynne sommertoppen har jeg både bomullsgenser og fleecejakke, og jeg har til og med tredd på meg et par sokker, til tross for at det ser tåpelig ut i sandalene. Nå sitter jeg sammenkrøllet i setet, med knærne oppunder haken, innhyllet i et stort sjal.

– Jeg kan ikke huske sist jeg var så gjennomfrossen, konstaterer jeg.

Bilen humper bortover den steinete veien. Etter å ha kjørt et stykke i taushet, sier sjåføren noe.
– Can you see the crater this morning?
Jeg kikker mot venstre, dit han peker. Da vi passerte det gigantiske vulkankrateret på vei inn i Serengeti for et par dager siden, og stanset for å betrakte utsikten, kunne vi skue utover omtrent hele krateret. Det var et fantastisk syn. Nå ligger imidlertid et tykt lag av tåke over området og skjuler vulkankrateret fullstendig.
– Åh, sier Ingelin med skuffelse i stemmen.
– Morning fog, fastslår sjåføren.
– Will we see anything at all? spør Aaron.
– Ah, svarer sjåføren. – What do you think?
– Don’t know, mumler Aaron usikkert.

Når bilen straks etter svinger av til venstre, og vi begynner den langsomme nedstigningen på en smal, bratt og humpete vei som skal ta oss ned i det dype krateret, er det som vi kjører like inn i det ugjennomtrengelige tåkelaget. Sikten er elendig; det eneste jeg ser er en stupbratt skråning og noen få meter av den steinete veien vi kjører på. Dugg dekker bilrutene, og jeg setter pris på at sjåføren på ingen måte har det travelt.

Det spørs om vi ville hatt marginene på vår side dersom vi suste utfor stupet.

Tennene mine klaprer. Det er som kulden har gjennomboret meg og nekter å gi slipp. Jeg krøker meg enda bedre sammen i setet, drar sjalet rundt meg så det dekker mesteparten av kroppen. Kikker ut gjennom vinduet. En stund er det lite å se, men plutselig skjer det noe.

Det tykke teppet av skyer og morgendis henger fremdeles over krateret, men nå viser det seg at det ikke når helt til bunnen. Bilen har krabbet ned under tåketeppet, og Ngorongorokrateret ligger skyggefullt og langstrakt foran øynene våre.

622-kopi

– Wow, sier Susan.

Vi trenger ikke å si mer. Selv i skyggen av de mørke skyene over oss, er det noe storslått over synet av krateret.

En gang lå det en vulkan på dette stedet. I forbindelse med at den hadde sitt siste utbrudd for rundt to og en halv million år siden, kollapset toppen og etterlot seg dette gedigne krateret. Selv om jeg ser kraterkanten i alle retninger, er avstandene større enn jeg ville klart å gjette. I følge sjåføren er det opptil 20 kilometer bredt og dekker et område på 264 kvadratkilometer.

Det er svært.

Bunnen virker paddeflat, og i morgenskyggen ser bakken ut til å være farget i brune og beige nyanser. Bare noen få strimer av sollys trenger gjennom de mørke skyene, og gjør at den store, øyensynlige grå innsjøen der nede dekoreres av en sølvfarget rand som glitrer mot oss.

619-kopi

Det er ikke før vi kommer ned i krateret at kraterbunnen fargelegges. Gresset viser seg å ha grønne, gule og brune fargesjatteringer, trærne som skaper en liten skog i den ene enden er kledd i beige og grønne nyanser. Vannet i innsjøer og elver skvulper i blått, grått, svart og brunt, og jorden virker noen steder mer rød enn brun. Terrenget som ovenfra så ut til å være helt flatt, viser seg å by på slake bakkekammer her og der, og selv om det ikke er mye vegetasjon her nede, er det ikke så nakent som man først kunne få inntrykk av.

647-kopi

545-kopi

681-kopi

Sjåføren setter kurs mot det vesle skogområdet nær veien som tok oss ned hit. Der tar det ikke lang tid før vi får øye på en elefant. Vi har stanset, og jeg følger det digre dyrets bedagelige bevegelser med blikket.

– Wait, sier sjåføren. Han rygger et stykke, svinger rundt noen busker, stanser, slår av bilmotoren.

Elefanten kommer til syne igjen, og nå forstår vi at det svære hanndyret er på vei rett mot oss. Sakte beveger han seg gjennom høyt gress, stadig nærmere bilen, forbi tett kratt og paraplytrær som bretter ut sine delvis nakne grener. Nå og da stopper han, røsker løs blader fra et buskas med snabelen og dytter dem inn i munnen.

– He’s comming, sier sjåføren.

Det er det ingen tvil om. Jeg står med hodet opp gjennom den åpne takluken, med kameraet i hånden, og betrakter det svære dyret som snart befinner seg like utenfor bilen. Om han vil, kan han sannsynligvis velte den, med oss inni. Hjertet dunker under alle lagene med klær. Vi står nærmest urørlige.

– He is huge, fastslår Susan.

Elefanten stanser, stamper med foten, graver så vidt med den i bakken, står stille, vifter forsiktig med halen, stirrer på oss. Jeg holder pusten. Så gjør dyret en sving rundt bilen, og blir stående og jafse i seg blader fra et tre. Vi hører den knitrende lyden av snabelen som røsker i grenene, ser de ørsmå bevegelsene i de svære ørene som ligger bakover langs kroppen, legger merke til alle furene i den tykke, grå elefanthuden.

Jeg puster igjen, og senker kameraet. Jeg har sett elefanter før. Massevis. Men det gjør ikke opplevelsen mindre magisk.

629-kopi

634-kopi

636-kopi

Ferden går videre, over flate sletter og slake bakker, forbi små dammer og den svære sjøen der tusener av rosa flamingoer har tilholdssted. Vi passerer gressende sebraer, gnuer på vandring og spretne impalaer. En stor fugl med lange ben og flott fjærdrakt i hvitt, grått og svart, med en rød pose på halsen, plukker med nebbet på bakken på jakt etter noe å spise. Hvor vi enn er, omgis vi av de høye, bratte kraterveggene, og over oss har skyene fremdeles ikke lettet.

640-kopi

Ngorongorokrateret framstår som et område fullstendig isolert fra resten av verden, men vi har allerede fått høre at dyrene vandrer inn og ut som de vil. Alle unntatt sjiraffene. De kommer seg ikke ned de bratte fjellsidene, og glimrer derfor med sitt fravær.

Etter en stund stanser vi ved en innsjø for å strekke på bena og få muligheten til å bruke toalettene som er bygget her. Jeg tar bilder av flodhestene som så vidt stikker opp av vannet, rister litt på stive, kalde lemmer, prøver å hoppe meg varm.

682-kopi

675-kopi

Så legger jeg merke til at det har letnet, og at lyset og fargene er annerledes enn hva de har vært denne morgenen. Med glimt av blå himmel og lyse skyer over oss, kjører vi videre på de humpete grusveiene, forbi store flokker av sebraer og gnuer som lever i fredelig sameksistens, tilsynelatende dorske bøfler, en og annen enslig hyene, en luntende sjakal. Spankulerende strutser, tre klumpete flodhester som sløver på land, en hel flodhestflokk i en brun elv, et par krokodiller som ligger urørlige på steiner i vannet. Og når sjåføren etter omhyggelig speiding gledesstrålende kan formidle at han har fått øye på fire neshorn langt borte i horisonten, er det som eventyret er komplett. Ingelin, som aldri før har sett neshorn ute i det fri, lyser opp, og selv om det ikke finnes noen vei som kan ta oss nærmere de fire prikkene langt der borte, prikker som ser knøttsmå ut selv gjennom kikkerten, er hun fornøyd.

– Nå har jeg sett alle de fem store, konstaterer hun, og bruker uttrykket som sikter til de fem afrikanske dyrene det er vanskeligst å jakte på til fots. Elefanter, løver, bøfler, leoparder og neshorn.
– Ikke dårlig det, på én tur til Afrika, sier jeg.

Jeg gir opp å ta bilde av de fjerne dyrene; betrakter dem heller gjennom kikkerten og fester bildet i hukommelsen.

765-kopi

760-kopi

708-kopi

738-kopi

749-kopi

753-kopi

720-kopi

Omsider har solen sendt nok varme ned mot kraterbunnen til at kroppen min har tint opp og antall klesplagg er redusert. Den iskalde morgenen virker allerede fjern; morgentimene og den tidlige formiddagen har vært spekket av inntrykk, av naturomgivelser og dyreliv man vanligvis bare ser på TV. Om en stund skal vi ta fatt på kjøreturen til Arusha, tilbake til campingplassen vi forlot for to dager siden, men før det har vi fremdeles litt tid igjen her nede i bunnen av det enorme vulkankrateret.

Tid til å beundre Ngorongorokraterets hemmeligheter.

717-kopi

542-kopi

__________________________________________________________________________________________________

Fakta og reisetips

  • Ngorongorokrateret har visstnok verdens høyeste løvetetthet, så det er gode sjanser for å få sett løver. Selv så jeg flere i Serengeti enn nede i krateret, men slikt er jo helt tilfeldig.
  • Det er regntid fra november til desember og fra februar til april. Februar til april er utenfor sesong, men hvis man likevel ønsker å besøke krateret på denne tiden, er man der midt i perioden da dyreungene kommer til verden. Beste tid å reise til Ngorongorokrateret er i den tørre sesongen, fra mai til oktober. Da er det lettere å finne dyrene, fordi de trekker til vannkildene som er igjen.
  • Det er vanlig å fly til Kilimanjaro International Airport i Moshi, og derfra reise videre til Arusha, 55 kilometer unna. Fra Arusha er det 160 kilometer til Lodoare Entrance Gate
  • De fleste kommer til Ngorongorokrateret på forhåndsorganiserte safariturer, men det billigste skal være å organisere det fra byen Karatu, som ligger ti kilometer fra porten til naturvernområdet. Fordelen med sistnevnte er at man da hyrer en lokal sjåfør, slik at pengene kan gå til en tanzanianer i stedet for et stort safariselskap. Ulempen er at man aldri kan vite hva slags stand bilen er i, eller om sjåføren er stødig nok til at man føler seg trygg. Husk uansett at det er best om man har bil med firehjulstrekk.
  • Du kan lese om overnattingsmuligheter på denne nettsiden.
  • Det finnes diverse nyttig informasjon på denne nettsiden.

__________________________________________________________________________________________________

 

Følg bloggen:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.