Strandliv ved Stillehavet

Fra Granada gikk ferden med minibuss via Managua og León til Poneloya ved Stillehavskysten.  Det var nemlig tid for et par dager med skikkelig strandliv!

I Managua hadde vi bare et kort stopp for å kunne kjøpe litt mat, og litt senere hadde vi et kort fotostopp ved innsjøen Lago de Managua, med utsikt mot den symmetriske vulkanen Momotombo.

Vulkanen Momotombo ved Lago de Managua

I León hadde vi et litt lenger stopp, men likevel ikke mer enn tre kvarter, noe som selvfølgelig ikke er nok tid i byen med rik arv fra kolonitiden. León ble grunnlagt i 1524 og var hovedstad i Nicaragua fra kolonitiden og fram til Managua overtok statusen i 1857. Vi rakk innom markedet Mercado Central, der man kunne få kjøpt alt fra klær og kjøkkenredskaper til frukt og ferdiglaget mat, og fikk sett Catedral de León, som er den største katedralen i Mellom-Amerika. Den ble påbegynt i 1747, men stod ikke ferdig før over hundre år senere.

León

Vel framme i Poneloya, lempet vi bagasjen og oss selv (på dette tidspunktet var vi bare fire personer) oppi en liten plastbåt og putret sakte av sted inne i en slags skjermet, grunn lagune. Godt var det at lagunen var der, for utenfor rullet store Stillehavsbølger inn mot land. Etter rundt ti minutter i båt, viste det seg at vi skulle fraktes videre av to hester med hver sin kjerre. De vasset ut i vannet og bort til båten, og etter å ha flyttet bagasjen opp i kjerrene, tok vi plass på toppen. Hestene luntet rolig bortover en sandete og særdeles humpete kjerrevei omgitt av skog, og selv om jeg ikke satt spesielt behagelig og det føltes som alle skogens mygg var ute etter meg, var stemningen god og den rundt ti minutter lange turen fin.

Poneloya

Poneloya

Poneloya

Da vi kom fram til Surfing Turtle Lodge, viste det seg at vi skulle bo på et sekstenmannsrom i andre etasje på strandhostellet. Åtte køyesenger og et knirkende tregulv, samt noen låsbare skap,  var alt som var på rommet. Ikke det jeg hadde sett for meg, men det viste seg å gå helt fint. Det største problemet som dukket opp var at sengen min var plassert rett under et stort vindu dekket av myggnetting, og det blåste såpass om natten at jeg ble liggende og fryse. Bortsett fra dette, og at det krydde av blodtørste mygg om kvelden, var stedet fantastisk, med en avsidesliggende plassering på en herlig, tilsynelatende endeløs sandstrand. Stillehavet kastet kontinuerlig store bølger inn mot land, sanden var myk og varm, vind sørget for at temperaturen ikke ble uutholdelig og hengekøyer innbød til timer med avslapning. Det var ikke stort annet å gjøre enn å slappe av og nyte slaraffenlivet. Flotte solnedganger var det også der, begge kveldene, og den siste kvelden badet vi i bølgene mens vi så solen forsvinne ned i Stillehavet.

Poneloya

Poneloya

Poneloya

Poneloya

Poneloya

Poneloya

Poneloya

Poneloya

Poneloya

Poneloya

Poneloya

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *