Opplevelser i den malaysiske regnskogen

I mer enn 130 millioner år har regnskogen eksistert i det som i dag er et innlandsområde i Malaysia. Dette gjør Taman Negara til en av verdens eldste regnskoger. Her lever sjeldne dyrearter som sumatraneshorn og malayatiger, langt mer tallrike dyr som aper og ekorn, en rekke kryp og insekter, blodsugende igler og 14 000 plantearter. De største dyrene så vi ikke noe til, men vi fikk mange andre fine opplevelser i løpet av et to dager langt besøk i den frodige regnskogen. 

Veien til regnskogen

Det er relativt enkelt å komme seg til Taman Negara, som ligger en tre timers kjøretur fra den malaysiske hovedstaden. Likevel er det ikke så mange som tar turen dit. Selv har jeg hatt et ønske om å besøke den eldgamle regnskogen i mange år, så da vi begynte å snakke om å reise til Malaysia, havnet Taman Negara raskt på reiseplanen.

Etter en natt på tog fra Johor Bahru, som ligger ved grensen til Singapore, ankommer vi det vesle stedet Jerantut grytidlig om morgenen. Der blir vi tatt i mot av ekorn som piler over strømledninger og fugler som holder en lystig morgenkonsert. Etter litt leting og bistand fra en mann som er ute for å kjøpe avisen, finner vi landsbyens busstasjon og en lokalbuss som skal frakte oss til regnskogen.

Jeg er vanligvis veldig glad i å kikke på liv og landskap langs veien, men denne gangen går turen gjennom et landskap som er sterkt preget av endeløse palmeoljeplantasjer. Jeg kan love deg at det ikke er spesielt spennende å se på klin like palmetrær plantet i endeløse rekker. Dessuten orker jeg knapt å tenke på hvor mye regnskog som har blitt hugget ned for å gi plass til plantasjene…

Kuala Tahan

Taman Negara har heldigvis nasjonalparkstatus (faktisk betyr navnet nasjonalpark på malay), og inngangen til nasjonalparken ligger i Kuala Tahan. I den vesle landsbyen er alt tilrettelagt for turistene som vil besøke regnskogen. Her kan man overnatte på gjestehus eller hostell til en billig penge, eller på resort for en litt høyere sum. Man kan bestille utflukter, handle mat, snacks og drikke i den lille lokalbutikken og nyte et måltid på en av de stort sett ganske enkle restaurantene.

Vi valgte å bo på Delimah Guesthouse, som ligger i utkanten av Kuala Tahan. Der ble vi tatt godt i mot av den hyggelige familien som driver gjestehuset. Rommet var enkelt, men rent, og hadde eget bad, frokosten var ålreit og vertskapet kunne gi nyttige tips for oppholdet.

Fra sentrum av den veldig lille landsbyen, fører en bratt bakke ned til elven. I bakken ligger Wild Lodge Taman Negara, som har en bar med fin utsikt. Der kan man også bestille forskjellige utflukter om man vil. Vi booket en utflukt der; den kommer jeg tilbake til litt lenger nede i innlegget.

Kuala Tahan ligger ved elven Tembeling. Ved elvebredden ligger flere husbåter med restauranter. På noen av dem (kanskje alle, for alt jeg vet) bor familien som driver spisestedet på et knøttlite areal i den ene enden av båten.

Man må ikke bli overrasket om en av restaurantbåtene plutselig er stengt en dag og flyttet over til en utilgjengelig del av elvebredden, før den kanskje er tilbake dagen etter.

Bildet over viser utsikten fra den andre siden av elven mot Kuala Tahan.

Inngangsporten til regnskogen

Når vi skal begi oss inn i regnskogen, må vi krysse elven. Det er ingen omstendelig prosess, det er bare å gå ned til elven, finne skiltet der det står at elvekryssing koster én ringgit og sette seg til rette i båten som med stor sannsynlighet ligger klar ved bryggen. Ligger den ikke der, kommer den om noen få minutter.

Når man går i land på den andre siden av elven, kommer man til en stor resort, Mutiara Taman Negara Resort. Foruten å tilby rom til turister som foretrekker mer luksus enn hva gjestehusene og hostellene kan tilby, er det her vi finner parksenteret vi må innom for å skaffe tillatelse til å besøke nasjonalparken.

Vi innser at det er lurt å fylle magen før vi begir oss inn i regnskogen, og tar lunsjen på en restaurant på resorten. Her får vi selskap av et ekorn som har spesialisert seg på å rappe småposer med sukker.

Vandring i regnskogen

Så er vi klare for å utforske den eldgamle skogen. Taman Negara Boardwalk ligger foran oss.

Hm, er det så gøy å gå skogstur på en gangvei bygget av treplanker, tenker du kanskje? Vel, for det første viste gangveien seg å bli et lite eventyr i seg selv. For det andre reduserer den slitasje på sårbar natur. Parkmyndighetene har selv listet opp følgende grunner til å lage gangvei:

  • To slow down adverse impact to the soil.
  • To reduce soil compaction.
  • To avoid soil erosion.
  • To prevent the growth of disturbed plants.
  • To ensure safety and comfort for the visitors.

Da er det helt greit for meg å gå på en tilrettelagt gangvei, altså!

Jeg har lest et sted at det finnes to typer mennesker blant de som besøker regnskogen. Det er de som ser det vakre i alle de små detaljene i det spesielle økosystemet rundt seg, og de som ikke ser skogen for bare trær og ikke forstår hva som er så spennende med slike steder.

Jeg tilhører utvilsomt den første typen. Vakre trekroner, slyngende lianer, stilige mønstre i barken på en trestamme, digre røtter, sopp på en trestamme, snodige insekter… Her er så mye å se, hvis man bare ser etter.

Ekte kamuflasje!

Det gjelder å passe på hva man griper tak i, plutselig har treet du tar på pigger, eller kanskje er det oppholdssted for en million maur!

Bambus finnes det også i skogen.

De fleste trærne kan bli 45-55 meter høye, mens noen få arter kan nå en høyde på opptil 70 meter. Noen av trærne vi passerer, er virkelig gigantiske. De strekker seg mot himmelen, og har et imponerende rotsystem som også synes godt på bakken. Jeg går bort til et slikt megatre, og føler meg temmelig liten der jeg står og smiler til kameraet.

Vi møter en del maur, og noen er større enn andre. Det er ikke uten grunn at jeg har stappet buksebena oppi sokkene.

Noen steder er det bygget små observasjonstårn, en såkalt hide, der man kan sitte og vente på at eksotiske dyr skal dukke fram fra den tette vegetasjonen. Her er det dessuten mulig å overnatte, om man føler seg komfortabel med å tilbringe natten i stummende mørke uten vegger midt blant regnskogens dyr, kryp og insekter. Selv kunne jeg gjerne gjort det, under forutsetning av at jeg kunne henge opp et myggnett, eller kanskje slå opp et pluggløst telt der oppe i tårnet.

Den største attraksjonen i Taman Negara, er en rekke hengebroer som er bygget oppe blant trekronene. De strekker seg til sammen 430 meter mellom digre trær, av og til så mye som 50 meter over bakken. Denne løvtakgangveien har stått på ønskelisten min i årevis, men noe av det første vi fikk vite da vi ankom gjestehuset, var at hengebroene nylig ble stengt. Uflaks. Samtidig er det jo fint å vite at myndighetene er opptatt av sikkerheten til turistene, da. Det er foreløpig helt uvisst hvor lenge hengebroene kommer til å være stengt.

Vi tar en avstikker til stedet hvor ferden over hengebroene starter, så får jeg i hvert fall sett the canopy walkway fra bakken.

Regnskogen er langt fra flat, så vi må både opp og ned en mengde trapper. Luften er varm og klam, så det er bare å holde et rolig tempo og ta hyppige pauser for å få i seg noen slurker vann

De ulike stiene/gangveiene er godt merket. Et skilt forteller at vi har femhundre trappefylte meter igjen opp til utsiktspunktet ved Bukit Teresek. Det høres ikke så mye ut, men et ektepar vi møter advarer oss om at det kommer til å føles lenger.

– When you think you are close to the top, you are not, you just keep on walking and walking, sier kvinnen og ler. Hun ser sliten ut.

Vi ler med, og trasker videre.

Vel oppe blir vi belønnet med en flott utsikt over skogkledde fjell som blåner i horisonten.

Veien videre ned fra utsiktspunktet, viser seg å bli en utfordring. Gangveien er ikke vedlikeholdt, noe vi til en viss grad merket allerede på veien opp, men akkurat her er det ille. Mange trinn mangler og enda flere er vaklevorne og lumske. Hvert skritt vi tar må voktes, og vi finner raskt ut at det noen steder er bedre å gå ved siden av gangveien.

I blant dukker det opp en strekning med vanlig sti, men der snor svære røtter seg oppå bakken, eller så er det bratt og sleipt. Vi får hjelp av et slitent tau i de bratteste partiene.

Etter hvert skimter vi elven Tahan mellom trærne. Denne elven renner ut i elven Tembeling der hvor Kuala Tahan ligger.

Omsider kommer vi fram til Lubuk Simpon, hvor det finnes en badeplass med sandstrand. I sekkene våre ligger badetøyet klart; nå er vi superklare for en dukkert i elven!

Vannet ser brunt og lite innbydende ut på avstand, men når vi kommer nærmere, ser vi at det er krystallklart. Småfisk smetter rundt føttene våre, mens blader og annet rusk driver forbi oss med den svake strømmen i vannet. Sandbunnen kjennes myk mot føttene. Vannet er avkjølende, men ikke kaldt.

En og annen liten båt durer forbi, lastet med turister som vinker eller bare kikker nysgjerrig på oss. I morgen er det vår tur til å sitte i en liten båt på oppdagelsesferd oppover elven!

Etter å ha fått på oss klærne, tar vi fatt på den siste delen av turen, tilbake til Kuala Tahan.

Båttur på elven

En ny dag rinner, og vi skal ut i skogen igjen, denne gangen på en båttur som ble bestilt på den nevnte lodgen i den bratte bakken i Kuala Tahan.

Trærne lener seg langt utover vannet, og skaper noen steder nærmest en tunnel av vegetasjon.

– Det er utrolig at de ikke bare ramler ned, sier jeg med øynene festet på et tre som ser ut til å ha mesteparten av røttene sine utenpå den nesten loddrette elvebredden.

Noen ganger gjør de tydeligvis nettopp det, ramler ned, altså, ned i vannet, og skaper mer eller mindre synlige hindre som båtførerne må styre unna.

Foto: Margit Aas Onstein.

Bakerst i båten sitter han som styrer, foran sitter en kar og speider ned i vannet. For selv om de helt tydelig har kjørt her utallige ganger før, og kjenner vanndybde, strømninger og usynlige farer i elven ubegripelig godt, kan det jo plutselig ha dukket opp noe nytt nede i vannet. En trestamme som har blitt flyttet av strømmen, eller kanskje en gren som har knekt og ramlet ned i vannet.

Noen steder er vannet så grunt at vi må treffe nøyaktig på et bestemt sted for å unngå grunnstøting, andre steder ligger steiner under vannoverflaten og skaper lumske feller. Her er det ørsmå marginer, men det går bra hver eneste gang.

Jeg er imponert.

Vi passerer et par lokale menn som har slått leir på en liten sandbanke for å prøve fiskelykken, og like etter får vi øye på Lubuk Simpon, hvor vi badet i går.

Vi settes i land for å kikke på et enormt tre, så høyt at det er umulig å få med hele treet på bildene.

Et sted hvor elven tar en krapp sving, ligger Terimah Kasi. Fish sanctuary, forklarer båtføreren idet han slipper oss i land. Her selges flasker fylt med fiskemat som kastes ut i elven, og straks man har gjort det, ses utallige små plask fra sultne fisker som snapper til seg godbitene og svømmer i en svær klynge like under vannoverflaten i påvente av neste forsyning.

Tahan-elven er beskyttet for å ivareta en fisk i karpefamilien som heter malaysian mahseer på engelsk og ikan kelah på malay. Om det er denne fisken vi ser her? Aner ikke!

Etter en svipptur videre med båten, blir vi satt i land nok en gang. Mens båtmannskapet blir igjen ved båten, følger vi en godt opptråkket sti innover i skogen, over krokete røtter og blant tusenvis av maur.

På denne stien stifter vi dessuten for første gang bekjentskap med de blodsugende iglene jeg har lest flere advarsler mot. De finnes visstnok i hopetall i denne regnskogen, og er hovedgrunnen til at det er lurt å stappe buksebena ned i sokkene når man er ute på vandring. Den aller første iglen vi ser, har kravlet opp på skoen til Kari, men må gi opp håpet om blod denne gangen.

Det tar omtrent tjue minutter å gå til Lata Berkoh, en plass der små fossefall bruser mellom svære steiner i elven. Nedenfor disse er det mulig å bade.

Bli så lenge dere ønsker, hadde båtføreren sagt. Det er herlig å ikke måtte passe klokken og skynde seg. Vi tar oss god tid. Fortærer medbrakt lunsj og nyter utsikten oppover elven, og Kari og Margit tester badevannet.

Så er det tid for å returnere til Kuala Tahan for å slappe av litt på gjestehuset, rusle en tur i landsbyen, spise middag på en av de flytende restaurantene og få en god natts søvn før turen går videre mot Cameron Highlands i morgen tidlig.

Og iglene? Vi støtte heldigvis ikke på så mange, og de få vi så, kom aldri lenger enn til skoene våre. Ikke noe blod å hente hos oss, altså!

Den beste veien inn og ut av nasjonalparken

Selv om det går buss til og fra Kuala Tahan, er det en annen vei som gir den beste reiseopplevelsen, nemlig vannveien. Man kan ta båt på elven mellom Kuala Tahan og Kuala Tembeling, en tur som er langt mer spennende enn kjøreturen blant palmeoljeplantasjene. Elven følger grensen til nasjonalparken, så her ser man ikke bare sirlig plantede plantasjepalmer, men også gamle trær som lener seg over det brune elvevannet.

Når vi sitter i båten på vei fra Kuala Tahan, får vi endelig se aper langs elven, og jeg smiler tilfreds idet jeg ser en av dem forsvinne inn blant trekronene. For selv om vi skal komme til å se massevis av aper senere på turen i Sørøst-Asia, er det liksom noe eget å se dyrene i en 130 millioner år gammel regnskog.

Dyreliv i Taman Negara

Regnskogen huser sjeldne dyr som malayatiger, sumatraneshorn, asiatisk elefant og gaur, en type villkveg som sies å ligne på vannbøffel foran og tamfe bak. Man skal være ekstremt heldig for å få sett noen av disse dyrene, og det krever nok også at man beveger seg dypere inn i skogen enn hva de fleste gjør.

Ellers finnes rundt 300 fuglearter, og selvsagt massevis av kryp og insekter.

Verdens eldste regnskog?

Jeg har sett det bli hevdet en rekke steder at Taman Negara er verdens eldste regnskog, med en estimert alder på rundt 130 millioner år. Det kan godt hende det stemmer, men jeg har også lest et sted at Daintree Rainforest i Australia er mellom 135 og 180 millioner år gammel, og at det dermed er denne som er eldst.

Kuala…?

Har du forresten lagt merke til at flere av stedene jeg har nevnt i dette innlegget starter med Kuala, og lurt på hvorfor? Kuala betyr elvemunning eller et sted der to elver møtes, og den beskrivelsen passer unektelig godt på de nevnte stedene.

Praktisk informasjon

  • Bussbillett fra Jerantut til Kuala Tahan ble kjøpt på bussen. Har du tid, anbefaler jeg båtturen fra Kuala Tembeling til Kuala Tahan.
  • Bor du på et familiedrevet gjestehus i stedet på en stor resort, er du med på å støtte en lokal familie.
  • Alle besøkende i parken må ha besøkstillatelse og fototillatelse fra Department of Wildlife and National Parks. Vi skaffet våre tillatelser raskt og enkelt på parksenteret på Mutiara Taman Negara Resort like før vi trasket inn i skogen. I januar 2019 kostet det 1 malaysisk ringgit per person. Fototillatelse kostet 5 ringgit per kamera. Skal du ta bilder med både et kamera og mobilkameraet, må du betale 10 ringgit.
  • Det høyeste fjellet på Malayahalvøya ligger dypt inne i Taman Negara, og kan nås fra Kuala Tahan eller Merapoh på en strevsom vandretur som tar sju dager og innebærer overnattinger i svarteste skogen. Man må ha med guide på en slik tur. Fjellet heter Gunung Tahan. Det aller høyeste fjellet i Malaysia, er forøvrig Kota Kinabalu, som ligger på Borneo.
  • Det er også mulig å besøke et grottesystem, Gua Telinga, som ligger et lite stykke sørvest for Kuala Tahan.

__________________________________________________________________________________________________

Jeg besøkte Taman Negara i januar 2019.

__________________________________________________________________________________________________

Følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.