Tilbakeblikk på en nyttårsaften i Uruguay

I dag feirer jeg nyttår i Singapore, sju timer før det nye året melder sin ankomst hjemme i Norge. For ti år siden feiret jeg også nyttår i utlandet, men i en helt annen del av verden. Her er et tilbakeblikk på nyttårsaften 2008, en rolig og fin kveld i en liten, forblåst fiskerlandsby i Uruguay.

Den gamle mannen og havet
Nyttårsaften i Punta del Diablo

Jeg lukker øynene, og hører suset fra bølgene som skyller inn mot land, summingen av spanske ord fra forbipasserende og ropene fra de skjeggete fiskerne som selger fersk fisk fra det røde huset jeg sitter ved. Jeg trekker pusten dypt, og kjenner lukten av saltvann og fisk. Jeg kjenner den bløte sanden mellom tærne, og solen som varmer på kroppen, på de solbrente føttene mine, til tross for at jeg har søkt ly i skyggen av fiskeutsalget. Jeg åpner øynene, skuer utover det brusende havet, blankskurte svaberg og den lange sandstranden, ser fiskebåtene ligge på rekke og rad, lar blikket fare over de værbitte, små husene.

Fastboende og turister rusler forbi i daffetempo mens midtsommersolen stråler fra en skyfri himmel. Stemningen er behagelig avslappet. Det er nyttårsaften, og jeg tenker at akkurat nå er dette det perfekte sted å være, i den lille, sjarmerende fiskerlandsbyen Punta del Diablo ved kysten av Uruguay. Det har et underlig, behagelig særpreg, dette lille stedet med 400 fastboende og et ukjent antall turister, stedet med gresskledde sanddyner ut mot Atlanterhavet og trær som er krokbøyde etter å ha stått i veien for vinden år etter år, stedet med glatte svaberg, herlige sandstrender og skjeve, små hus preget av vinterstormene.

I dag er det ikke storm. Det er sommer, og en behagelig sommervind rusker lett i håret mitt. Jeg nyter livet.

Noen timer senere bøyer jeg hodet og entrer den hyggelige, lille restauranten i en stille del av Punta del Diablo. ”El Viejo y el Mar”, som i Ernest Hemingways bok «Den gamle mannen og havet». Det er noen bord inne, og noen få, små bord ute, med presenningsvegger, fiskegarn i taket og krakker av tre. Vi setter oss ute. Restauranten er nesten tom; bare de som jobber der og en mann som sitter alene ved et bord er å se. Innehaveren av restauranten kommer ut og spør hva vi ønsker; han anbefaler paella med reker og blekksprut. Mannen ruver ved siden av meg, han er høy, har mørkt hår og langt skjegg. Det er noe spesielt med utseendet hans, noe herdet og sterkt, han passer inn i denne lille restauranten i den sjarmerende fiskerlandsbyen ved det store havet.

Vi venter på maten, snakker med den andre gjesten, den irske mannen som flyttet til dette merkelige lille stedet for to år siden, etter å ha kommet hit på ferie. Han har pause, forteller han, pause på ubestemt tid. Vinden rusker ustoppelig i presenningsveggene, vi hører bruset fra kraftige bølger som skyller mot land, mot de svarte, glatte svabergene. Jeg tenker at dette er et sted der tiden kan stå stille, der man kan sette livet utenfor på vent og bare være til.

There’s always tomorrow, sier den irske mannen når vi spør om han ikke har noen planer, om han ikke har noen tanker om hvilken retning han vil velge ved neste veikryss.

Vi nikker, spiser paella med sjømat fra en enorm tallerken og drikker ferskpresset fruktjuice mens vi grubler over livets underfundigheter.

Timene går, men vi enser det knapt. Vi skal ikke rekke noe. Vi nyter øyeblikkene mens bølgene fortsetter å kaste seg mot land nedenfor de mørklagte, værbitte husene. Alle forpliktelser og bekymringer tilhører en annen verden, det er som de ikke eksisterer, og jeg nikker for meg selv, jeg forstår hva mannen mener, den irske mannen som har pause.

There’s always tomorrow.

Noen skyter opp nyttårsraketter, fargene gløder på himmelen i noen sekunder før de forsvinner ut i det store intet.

Midnatt.

Vi skåler for det nye året. Ute gløder stjernene på en krystallklar, nattsvart himmel, den vakreste stjernehimmelen jeg har sett noensinne. Jeg beundrer synet og fylles av en takknemlighet over at jeg får oppleve dager som dette. Der nede i mørket et sted bruser havet videre inn i det nye året.

Totusenogni fant veien til denne lille kroken av verden også.

__________________________________________________________________________________________________

Godt nyttår!

__________________________________________________________________________________________________

Jeg besøkte Uruguay i desember 2008 – januar 2009.

__________________________________________________________________________________________________

Følg bloggen på Facebook, Instagram og Bloglovin’:

Facebook: https://www.facebook.com/glimtavverden/

Instagram: @glimtavverden

www.bloglovin.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.