Vakre Charyn Canyon

IMG_5375 - Kopi

20 mil fra Almaty, nær grensene til Kina og Kirgisistan, ligger Charyn Canyon. Selv om størrelsen ikke kan måle seg med langt mer kjente Grand Canyon, har de to stedene utvilsomt noen likhetstrekk. Ville du reist til Charyn Canyon? Enn så lenge kan du i hvert fall bli med på mitt besøk i juvet.

Brennende hete i slottenes dal

Kasakhstans svar på Grand Canyon

Helt siden vi kom oss løs fra rundkjøringen med tre filer, trafikkdirigering og tilsynelatende stillestående biler, og dermed forlot trafikken i Almatys sommerstøvete gater, har en fjellrekke fulgt oss på høyre hånd. Til venstre er landskapet derimot ganske flatt, fylt av jorder, enger og små murhus med bølgeblikktak. Langs veien er brede grusskuldre der en og annen fruktselger og haiker har tatt oppstilling i skyggen av de mange trærne. Og så er det dyrene, da. Frittgående kyr, en og annen geit, hest eller esel bundet til en påle i grøftekanten eller på et jorde, og flokker med sauer som tumler rundt ved og i veien. Det gjelder for sjåføren å være oppmerksom, slik at ingen av dyrene ender opp slik som de utallige svarte fuglene som ligger døde i veien.

P1100099 - Kopi

P1100102 - Kopi

P1100104 - Kopi

Jeg betrakter landskapet som farer forbi utenfor bilvinduet mens fjellene kommer nærmere og nærmere, helt til vi er midt blant de skrukkete, gresskledde fjellskråningene, på en vei som har smalnet betraktelig og ikke lenger virker uendelig lang og rett. Så åpner landskapet seg litt igjen, og svingete fjellveier blir til en vei over flate sletter med fjell i horisontene. Markblomster brer seg utover engene, som noen steder er farget lysblå av forglemmegei, andre steder signalrødt av valmuer.

Når bilen svinger av fra den relativt beskjedne hovedveien og inn på en humpete grusvei, er ikke en eneste menneskeskapt ting å se rundt oss. Ikke før vi, etter å ha fått ristet innvollene grundig, stanser ved en bom og en liten bu med billettluke. Når betaling for å slippe inn i nasjonalparken er unnagjort, og Jon har overrakt vaktene en pose med ølflasker som har reagert på de usympatiske veiene med å begynne å lekke, kjører vi det siste stykket mot målet.

IMG_5383 - Kopi

Og så ligger det foran oss, juvet. Jeg har tidligere skuet utover verdens nest største juv, Fish River Canyon i Namibia, men har fremdeles til gode å se Grand Canyon, som er størst av alle. Det jeg ser framfor meg nå, ligner en miniversjon av den amerikanske turistmagneten og den langt mindre kjente afrikanske lillesøsteren. Her har elven Charyn gravd ut et mellom åtti og nitti kilometer langt og opptil trehundre meter dypt juv i det ellers forholdsvis flate steppelandskapet.

Så snart bilen har stanset, hopper jeg ut og går mot kanten. Der nede ligger juvet. Jeg lar bildet av fjellformasjonene feste seg til netthinnen så vel som på fotografier og korte videoklipp. Selv om Charyn Canyon ikke kan konkurrere med de største juvene i verden når det gjelder utstrekning og dybde, er det ikke akkurat noe småtteri som skjærer gjennom landskapet. Lave fjelltopper i nyanser fra svartlig brunt til glødende rødt ser ut til å vokse opp av de lett kuperte steppene, og på begge sider av juvbunnen ruver ujevne fjellvegger. Dette er en slik utsikt som kan ta pusten fra en fordi det er så spesielt og vakkert.

IMG_5314 - Kopi

IMG_5312 - Kopi

Når panoramautsikten er betraktet, kjøres vi en kilometer tilbake i retningen vi kom fra, før vi på nytt blir sluppet av. Det er tid for vandring i juvet. Her oppe røsker vinden i tynne bomullsbukser og får håret mitt til å flagre til alle kanter, men så snart jeg har forsert en lang rekke betongtrappetrinn flankert av et blåmalt metallrekkverk, og står på en grusvei i bunnen av juvet, merker jeg at vi er i le for vinden og at solens hete er blitt langt mer merkbar.

Her nede finnes få trær, vegetasjonen består hovedsakelig av blassgrønne gresstuster og noen markblomster som lyser opp blant jordfargene. Dette er bunnen av hundre meter dype Dolina Zamkov, som betyr slottenes dal. Omgivelsene trollbinder meg. Gjennom årtusenene har vann og vind ført til erosjon og skapt fascinerende fjellformasjoner, og de godt synlige lagene i de flerfargede juvveggene gjenspeiler en historie som strekker seg over millioner av år.

IMG_5336 - Kopi

IMG_5337 - Kopi

IMG_5330 - Kopi

IMG_5342 - Kopi

Jeg går, stanser, ser, tar bilder, ser, går, stanser, ser, tar bilder, ser. At fjell og stein kan være så dekorativt og vakkert!

Med litt fantasi kan man se former og figurer i steinformasjonene. Guiden peker på noe som ligner en frosk, og litt senere ber han om å få låne kameraet mitt. Han tar bilde av en fjellside og viser meg.
– Do you see it? spør han.
Jeg studerer bildet.
– The face, sier han hjelpsomt.
– Ah, yes, I see it.

IMG_5343 - Kopi

IMG_5345 - Kopi

IMG_5350 - Kopi

Gresshopper spiller intenst i det tørre gresset. Støv virvler opp for hvert skritt jeg tar, og i luften danser masse hvite, florlette plantedun. Det er så varmt at det nesten er umulig å ta innover seg opplysningen om at det for kun tre uker siden lå snø på fjelltoppene rundt oss. Når vi etter tre kilometer når fram til plassen hvor vi skal spise lunsj, priser jeg meg lykkelig for at der finnes både trær og rastebord med benker under tak. Endelig litt skygge!

Elven Charyn bruser stritt forbi, og det skal ikke mer enn et raskt blikk på det grumsete vannet før jeg forstår hvorfor bading frarådes. Den sterke strømmen ville ført en langt nedover elven i løpet av få sekunder.

IMG_5368 - Kopi

Jeg tar plass på en av benkene og drar fram mat og vann. Litt lenger borte på den åpne plassen er det bygget noen små hytter, og ved et av de andre bordene sitter en gjeng med kasakhiske barn i ti-tolvårsalderen sammen med noen voksne. Mens vi fortærer lunsjen vår, kommer en av de voksne bort og forklarer at barna er på leir her i Charyn Canyon og at de veldig gjerne vil bli tatt bilde av sammen med oss. Vi nikker og ler, selvsagt stiller vi opp som fotomodeller. Knisende og sjenerte strømmer barna til og tar plass rundt oss, bilder blir tatt og barna takker og trekker seg tilbake til bordet sitt.

Jeg gomler i meg loff og banan, slukker tørsten med vann, småsnakker litt med sidemannen. Rusler litt rundt og tar bilder, og blir omringet av fremdeles småknisende barn som synes det er stas å bli tatt bilde av sammen med noen som åpenbart ikke er fra Kasakhstan.

IMG_5369 - Kopi

IMG_5360 - Kopi

IMG_5366 - Kopi

Det er herlig med en pause fra vandring i stekende hete, men vi har en lang dag foran oss, vi skal videre, ut av Kasakhstan og inn i Kirgisistan, så vi kan ikke kaste bort tiden. Snart er vi derfor på vei tilbake gjennom juvet, på støvete grusvei blant steinformasjoner og gresstuster. Og det er først nå jeg legger merke til at vi må ha gått i slak nedoverbakke hele veien til rasteplassen. Nå går det nemlig oppover, og det er merkbart mer slitsomt. Det er som om vinden har løyet og solen brenner enda mer intenst. Etter en stund glemmer jeg å legge merke til omgivelsene, jeg vet ikke om gresshoppene spiller eller om hvite plantedun fremdeles danser i luften, orker ikke lenger løfte kameraet like hyppig for å forevige det forunderlig vakre landskapet. På et tidspunkt er jeg bekymret for at heten skal slå meg fullstendig ut, men etter å ha fått i meg noen slurker vann blir det bedre, og jeg trasker videre, skritt for skritt, gjennomvarm og matt.

– Det må være minst 40 grader her nede, sier jeg.
– Altfor varmt, sukker Ingelin.

P1100139 - Kopi

P1100137 - Kopi

IMG_5347 - Kopi

IMG_5359 - Kopi

Vi går videre, snakker med hverandre, er tause en stund, fokuserer på skrittene vi tar, prater litt igjen med 69-åringen Andrzej, som også peser i varmen. Så, endelig, nærmer vi oss slutten av vandreturen. En bølge av lykke velter gjennom meg når jeg oppdager trappen med det blå rekkverket. Den er lang og tung å gå opp i varmen, men det er i det minste den siste anstrengelsen før jeg er oppe på parkeringsplassen.

Et trinn, et til, enda ett. Sakte, men sikkert, mot toppen. Pustepause. Flere trinn. Til slutt står jeg oppe ved bilene og kjenner vinden røske velkomment i klær og hår.

– Herlig, sukker jeg.

Jeg tusler bort til kanten av fjellet og kaster et siste blikk ned i vakre juvet. Juvveggene og steinformasjonene gløder rødt i solen.

IMG_5373 - Kopi

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *